Velkommen

RØDE HJERTER

Hanahøgd-smedens bilde var falmet som hans minne i bygden. Smeden selv hadde forlengst funnet sin rette plass – og noe han til fulle mestret – som næring for markens grøde.

Smedens datterdatter – Linn Margit – husket bestefaren slik han var på bildet.
Minnet var blitt til digital virkelighet på Linn Margits rosa telefon – som bar betegnelsen smart – et uttrykk hennes bestefar aldri nøt godt av. Smedens barnebarn hadde arvet den samme mangelen på godet.

Så godt hjulpet av telefonen lå snart bildet på Internett. Tilgjengelig for alle som nøt godt av resultatet av en som vanlig smart jødes krangel med kjæresten. Også kjent som Facebook.
Teksten lød «BESTEFAR» med tre røde hjerter etter. Slekt og venner av både ekte og falsk verdi fulgte opp med både hjerter og intetsigende selvfølgeligheter. De la seg som en kattunges fornøyde purring i Linn Margits mellomgulv.

Så dro hun skjermen nedover med en finger hvor negle-fargen sto til telefonen. (Bildet av neglen med sine søsken var forresten forrige høydepunkt hun hadde delt med den vide verden) Det var da følelsen av en malende kattunge forsvant. Han hadde postet noe igjen. Han. Bygdeplagen.

Fire setninger som hun måtte sette sammen to ganger før hun trodde hun forsto dem. Noen få ord som skar og flenget i folkelig oppførsel og ordentlige folks travle liv. En tynn glasur av humoristisk melis var penslet over sarkasmen, som likevel stirret på henne som gjennom et vansiret ansikt presset mot et skittent vindu. Og det var så dumt! Ingen kunne si og mene slikt – og iallefall ikke han! Han som burde snike i smug og bakveier av skam. Men isteden hånte han dagslyset – rak og svartkledd uten blygsel. Til og med smilende lot han stemmen sin høres. Latteren også – høy og uhindret.

Den skar i ører og sjel hos henne og hun fant sammen med sine lidelsesfeller. De lot både tunge og blikk tale om ham. Hadde han enda vært tiltalende og noe for øyet, men var alt bare galt. Ikke var han for stor og feit, men heller ikke liten og mager – så hvorfor kunne han ikke greie å være passe? Ikke en gang det fikk han til – og skammet seg ikke over det. Lite gjorde han og enda mindre fikk han til, men snakket gjorde han – med de fleste om det meste. Ofte irriterende riktig i byggverket av ord, men like ofte kronet med et vaklende tårn av en konklusjon.

Hanahøgd-smedens barnebarn sukket og dro skjermen videre. Et tiltenkt visdomsord var formet over et bilde av en solnedgang..
«Døm ikke noen uten å ha gått en dag i deres mokasiner»
(Sitat: Ukjent indianer)
Linn Margit kjente igjen kattungens maling. Dette var godt skrevet og helt sant tenkte hun. Igjen blinket tre røde hjerter på skjermen.

%d bloggere liker dette: