Nå skal jeg gjøre noe uventa – tror jeg.
Jeg skal forsvare vegetarianere! Det er mange bra – og mange dårlige – vitser om vegetarianere og vegetarisme.
Nå er jeg fanatisk og nesten så militant en pasifist kan bli i forsvaret av at det meste kan og skal fleipes med. Men jeg lurer på om vi bør føye vegetarisme til et av de få unntakene – av en ganske spesiell grunn.
Det er nemlig TO typer vegetarianere. Den ene bør, skal og fortjener å bli fleipa med – den andre ikke så mye. Og da blir de vanskelig å skille uten å betegne dem med Vege-type 1 og 2 (omtrent som diabetes?)Men la oss kalle dem det da – type 1 er dersom en synes er ekkelt å spise døde dyr (noe det er om en tenker over det – så jeg lar det være) De fortjener respekt og bli tatt på alvor – for dette er en ærlig følelsesmessig sak som ikke plager noen. Jeg spiser ikke lungemos av samme grunn. Men i likhet med type 1 så misjonerer jeg ikke for mitt syn på lungemos. Orker en det så be my guest (Og ta gjerne min porsjon også)

MEN! Så har vi type 2! Den Etiske Vegetarianeren – åh du verden så mye moro en kan få ut av bare ordet et-isk og vegetarisme. Her er det masse tull & tøv om dyrs rettigheter (noe de har inne rimelighetens grenser), dyrs følelser (noe de på en måte har, men de veit ikke engang at de finnes med noen få unntak og de spiser vi sjelden eller aldri.) – og ikke minst en hinsides fornuft overførsel av sine egne følelser til dyr. Og mange av disse er svært opptatt av å fronte sitt syn, mase om det og poste linker om at pølsene våre var lykkelige heldig-griser med intrikat sosial struktur og rikt følelsesliv – før vi grilla dem.

Nå skal ikke jeg dra hele den livsynsrelaterte milelange tankerekka om hvorfor bruk av kjøtt som mat er etisk riktig både i et gudelig og ugudelig univers, men dere er herved advart – jeg KAN ta den
Men – altså fordi vegetarisme-vitser rammer to helt ulike tankesett og motivasjoner – og de er humormessig vanskelig å skille i utførsel – så skal jeg avstå fra det i offentligheten. Trur eg…