SANNHETEN OM BONDEN – FINNES DEN?

Ok, jeg hadde tenkt å holde kjeft, siden rasjonell argumentasjon ikke faller i god jord hverken hos bønder eller deres påståtte motstandere.
Men siden ingenting er så fristende som sannhet og fakta – og jeg kan motstå alt unntatt fristelser, så nytter det jo ikke å tie stille.

Først av alt – bonden. Denne arten har gjennomgått en enorm evolusjon de siste 50 årene. Fra å være etterkommere av storbønder eller husmenn så ble de fleste mer eller mindre født inn i en livsoppgave. Det er historiske røtter i dette fra både før og etter krigen, men særlig 70 og 80 tallet var preget av offentlige tiltak for å modernisere landbruket til en ny standard.

Det som først kom på banen var større enheter først og fremst på melkedyr, hvor mye av støtten lå i tilskudd til nyrydning av land til for-produksjon.
Store nye fjøs ble bygget av unge bønder med tro både på Det Gode Liv i bygdene, men også fristet av gode ordninger med gunstige lån og diverse tilskuddsordninger. Men for all del! Det gikk døgnet rundt – hele uka for de som virkelig gikk inn for dette.

Som så ofte før når noen skjærer i vei med noe som ser bra ut, så kaster folk seg på – folk som kanskje ikke skulle gjort det. For utover 80 tallet så begynte konkursene å komme. Far min som ivrig og nøye studerte både Bondebladet og andre aviser – og salgsannonser – bemerket med sin typiske urokkelige ro at:
«Åh nai, ein lyt ikkje hoppe høgar enn staven røkk
Han var en sjøl en rev til å se hva som burde satses på, så han hadde alltid litt nyrydning når det var inn, og når Staten fant ut at den ville ha mer produksjon av geitemelk, så havna det en 10-15 geiter på Svaberget, men han visste godt han aldri ville bli millionær av det. Samtidig var han av den gamle skolen og den siste som ga seg her i Graneisbygda med leveranse av melk på spann. Og ingen gikk i ….eh… kjørte traktor i demonstrasjonstog for at han skulle få fortsette med det heller. Noe han heller ikke forventa. Han kjøpte seg sau isteden!

Andre var ikke like tilpasningsdyktige når ting begynte å bli trått for bruk som var finansiert med lån, men ikke ga nok avkastning – så Staten kom mer på banen med tilskudd – i realiteten ble Bonden delvis satt på Statens lønningsliste. Mye av årsaken var at samtidig som John Deer‘er og Massyer i fleng inntok moderne bruk med melk i rør og silograbb, så måtte jo bøndene ha noen til å selge resultatet av den økte produksjonen. Så de fant ut at de kunne de gjøre i sammen! Så de ble sådd noen frø til organisasjoner med en vekst som en småbruker på 800 m.o.h bare kunne drømme om! Snart framsto disse plantene med nye fancy navn som Tine, Gilde og Nortura! Et kjapt regnestykke viser at hver bonde sånn gjennomsnittlig lønner nesten en person hver for å drive med et eller annet som ikke er relatert til produksjon av mat.

Men tilbake til generasjons-skiftet. Jeg skjønte fort jeg ikke var noen bonde, så jeg fant ut at den gamle enga som på ingen måte var effektiv eller produktiv i mengde, men hadde gode kvaliteter i innhold, kunne noen andre få glede av. Og det fungerer den dag i dag.
Derimot andre av omtrent min generasjon fungerer ikke like greit.
De har plassert seg godt mellom to stoler. For de første så vil de gjerne framstå som viktige pilarer i samfunnet, hvor deres Oppgave er et Kall. De skal levere rein, trygg og god mat. Et meget prisverdig tiltak. Men la oss også være klar over at der de skriker stygt og advarende – med rette – mot Europas industrilandbruk med utbredt bruk av kjemikalier, og hvor gen-manipulasjon lurer seg inn bakveien, så er heller ikke Norsk Landbruk noe som driver med direkte temmede villdyr tatt inn fra svarte skauen, men kunstig skapte raser som gjennom bevisst og målretta avl knapt nok ville overlevd en norsk sommer i frihet på egen hånd. Og la oss være klar over at det nesten daglige besøket av dyrlegen i mange norske fjøs heller ikke blir utført med akupunktur, naturmidler og go’snakk!

Samtidig så vil Bonden – som altså ser på sin livsoppgave som et Kall – ha greit betalt, minst mulig træl, rimelig med fritid og ikke minst Respekt! Ingen urimelighet i dette heller!
Men kan en få begge deler? Kan en både være grønn helgen og litt hedonistisk livsnyter? Det er en vanskelig balansegang.

Men skal en balansere så må en vite hvor en er og kan en ikke benekte tyngdekraften. En må være klar over hva en driver med – og her ramler mange ned. De ser ikke fra den ene steinrøysa til den andre. Nå har jeg min klare mening om dette – som har forårsaket både tårer og trussel om utkastelse fra enkelt gode selskap, men meg om det.
Likevel så har jeg god erfaring med ledende spørsmål som kanskje kan være klargjørende.
For det første – kan en forlange å produsere hva en vil – hvor en vil? Eller bør en se etter hva som passer best? Du dyrker ikke isroser i Sahara eller bygger sandslott på Nordpolen! Og mener en noe med å ta hele Norge i bruk – så får en gjøre det da! Hvorfor skal ikke sauen få kose seg der den passer best, mens «kønn, pottitt og jol’bær» får råde der de har best forutsetning?
Sjøl de gamle vikingene skjønte dette! De anla ikke havner og bygde båtene sine på Dovre! Det la dette til områder der dette var naturlige forutsetninger for slikt!
Hvis større enheter hører Fanden og hans griske oldemor til – hvorfor brødfør en som eier av en bedrift flere gigantiske organisasjoner innen foredling, distribusjon og markedsføring?

Og til sist – det moteriktige funderings-spørsmålet: – Hvordan vil næringen sjøl gjøre omstillingen som er nødvendig? Finnes det en klar strategi på dette, eller vil en bli mer og mer statsansatt? Hvis så er tilfelle at det ikke finnes en strategi – kan en egentlig da bli sur og parkere traktoren sin i nærmeste lyskryss, fordi noen mener en slik strategi er nødvendig og kanskje har sett seg nødt til å provosere den fram? Sannheten kan ligge der…

%d bloggere liker dette: