Sjuk kommunikasjon

Vanligvis så slår jeg ting klinkende klart fast og det er liten tvil om hva jeg mener. Men det finnes ting som jeg er usikker på – faktisk. F.eks om det bare er meg som har et problem med språk. Ja, jeg – mannen med påstått sølvtunge med sjølslipende slitestål har av og til vanskelig med å gjøre seg forstått. Til utlendinger. Det er jo forsåvidt naturlig, men kanskje ikke når utlendingen jobber i en stilling der «meget gode kunnskaper i norsk» er en selvfølge for ansettelse.

Dette er jo noe en hver kan skrive på CV’n sin, men blir det testa? Nei, det gjør det ikke. Og det å ta opp slikt er grenseland rasisme vil sikkert noen si. Men la meg dra fram en del eksempler.
Første gang jeg var borti det var da ei venninne av mutter’n ble, sjuk og vi var de nærmeste til å hjelpe. Det var natt og det kom en dansk vikarlege. Venninnen snakket kav ettendøl, hadde store smerter (nyreproblemer) og det ville ikke fungert uten mutter’n som tolk. Senere får jeg erfare litt av dette da mutter’n blir dårlig og går bort – på en busstur til Sverige. Sjøl jeg som meget verbal og flink til å lytte så blir svensk i en slik situasjon en ekstra belastning.
Noen år seinere blir fatter’n dårlig – han er noe opp i årene – og hører dårlig (noe han aldri ville innrømme selvfølgelig) men ellers er han klar som en fjellbekk. Men den legen som kommer er selvfølgelig svensk! Från Skåne for ståss!  Igjen så hadde ikke dette gått bra om ikke jeg var der som tolk – og kunne formidle at min far hadde lunginflammation – noe han absolutt ikke hadde, men det er en annen historie.

Så havner jeg sjøl borti en situasjon hvor jeg trenger litt hjelp av helsevesenet – og «får» det fra en øst-europeisk dame, som har med seg assistent som delvis tolk! Det var en del viktige praktiske ting jeg stressa, som ikke ble fulgt opp. Trolig p.g.a språk. Men det førte omsider og via noen omveier til at jeg fikk diagnosen dyskalkuli, så jeg må regne med at det ikke var helt bortkasta…

Nå sist så var jeg hos en ny spesialist på Gjøvik med dette udefinerte jeg sliter med – og igjen «ytlending» – fra Algerie tror jeg. Denne var likevel noe av det bedre for han snakka både flytende norsk, fransk og mere til, så dette gikk egentlig helt greit, men det var likevel en skygge av barrieren. Og ikke minst så sitter jeg med følelsen: – skjønner du hva jeg sier? Får du med deg alle nyansene?
Jo, han gjorde nok det for han sendte meg tilbake til fastlege for å utrede en ny mulighet, men fastlegen var den som helst skulle henvise til undersøkelse. Greit nok – jeg har i alle år hatt vår veldig norske kommunelege, men siden hun nå er sjukmeldt på ubestemt tid, så valgte jeg den andre. Jeg har vært hos henne en gang, så jeg skal ikke egentlig uttale meg – utover å påpeke at hun er heller ikke norsk. Men skjebnens lune – og det svarte hølet jeg er født under isteden for den vanlige stjerna – gjorde jo at jeg igjen fikk en vikarlege – naturligtvis från Sverige!
Ikke kjenner han meg, ikke har han lest journalen min, og når jeg prøver kort å forklare en lang historie, så ber han meg med en ikke verbal gest om å vente mens han skriver! Så jeg endte opp med en erklæring til NAV – som jeg strengt tatt ikke trengte, noen blodprøver og minus 200 spenn. Men ingen henvisning videre! (Jeg vil likevel si at jeg ser at situasjonen ikke kunne være lett for han heller med en «lidelse» som er litt mer komplisert enn et beinbrudd)

Nå blir dette likevel ordna fra Gjøvik etter at jeg forklarte situasjonen, men for folk som ikke er så sjølgående som meg, og i enda vanskeligere situasjoner helsemessing, så er da dette uholdbart? Burde vi ha en obligatorisk test med høy vanskelighetsgrad både på forståelse og formidling på alle som ikke har norsk som morsmål og skal jobbe i så viktige stillinger? Det blir sagt at norsk er et av de vanskeligste språkene å mestre – og hvis dette er tilfelle så burde vi ta konsekvensen av det.
Og dette gjelder ikke bare folk med annet morsmål enn norsk, men det varierer også fra person til person både med formidling og forståelse. Og dette er det veldig enkel tester på. Jeg har sjøl tatt på forståelse av både skrift og tale og det viser at en vanligvis går glipp av en god del. Gjennomsnittet er rundt 20% som en ikke oppfatter – men enkelt har ned mot 10% (uten at vi skal nevne navn)
Uansett så burde nyutdannet helsepersonell testes for dette også – uansett etnisk bakgrunn. Kort og greit: – skjønner en hva folk sier og hører en etter?
Og dette med at de fører journal direkte under samtalene er også en uting. (Og dette er det ikke bare helsevesenet som gjør) Det er ikke det samme å notere med penn og papir som bruke tastaturet, det stjeler mye mer oppmerksomhet og se på en skjerm mens en snakker med noen.

Er jeg inne på noe her? (Forutsatt at du har fått det med deg)
Eller er det bare jeg med min over gjennomsnittet interesse for kommunikasjon som er litt sjuk?

%d bloggere liker dette: