… eller også kalt narkotika har jeg ikke skrevet så mye om.

Jeg har venner som både bruker og andre som hater. For min egen del så trenger jeg ikke – så jeg hverken bruker eller hater. Likevel undervurderer jeg ikke på noen måte all den død og elendighet som er relatert til bruk. Men problemet er ikke stoffet – noe som både hatere og brukere ofte ikke ser. Forsvarerne av bruk vil tillate nytelsen narkotika gir, mens motstanderne mener skadevirkningene overskygger nytteverdien. Og på begge sider er det myter. En blir ikke automatisk sprøytenarkoman av å prøve hasj, men er en disponert fra før av for schizofreni kan en gang utløse sykdommen. Begge deler er fakta og begge sider må forholde seg til dette.

Men problemene er flere. Det mest dyptgripende er som nevnt ikke relatert til bruk i det hele att annet enn i spørsmålet om hvorfor en vil gjøre livet sitt mer nytelsesfullt. Dette går i dybden på både livssyn og filosofi, så noe fasitsvar er vanskelig å gi, men personlig så vil jeg si at å forbedre livet sitt med slik en lever er bedre enn å bruke rus. Men en kan kanskje ha et aldeles perfekt liv å likevel ville ha en rus attpå? Dette berører hver enkelt på et så nært personlig plan at det blir feil å lovregulere dette fra et samfunn som like lite som hver enkelt kan påberope seg å forvalte en sannhet.

Da er det skadevirkning kontra nytte en må se på. I store deler av verden i dag er narkotika forbudt, men all erfaring har lært oss at forbyr du noe som noen vil ha, så genererer en lønnsom kriminalitet. Om det er nytelsesmidler, sex eller billig/gratis arbeidskraft – vil noen ha det så er ingen pris for høy. Hverken for å kjøpe eller selge. Dette er en realitet en må ta inn over oss. Forbud skaper et lukrativt marked å operere i fordi risikoen er høy både for kjøper og selger.
Noen ganger er skadevirkningene som et forbud skal forhindre så høy at en må godta det skapes et illegalt marked gjennom forbud, f.eks. slavehandel. Ingen mener vi kan frislippe det.

Men med narkotika så er den største delen av problemene og kostnadene generert av selve forbudet. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at en her må bekjempe skadevirkningene på annen måte. For bare ved å fjerne forbudet så tar markedskreftene seg elegant av all vinningskriminalitet relatert til rus. Dette er en enkel kynisk overlegning, hvor en heller lar noen frivillig ruse seg framfor at gamle damer blir slått ned og ranet.

Hva så med de steile frontene mellom motstandere og tilhengere? Først og fremst fakta – på begge sider. Ingen er tjent med glorifisering eller skremselspropaganda. Mitt spørsmål går på holdningene til både motstandere og tilhengere. Er deres holdninger oppbyggende?
Motstandere har som regel trekk av fanatisme – og jeg er fanatisk skeptisk til fanatisme nærmest i alle former.
Tilhengerne har ofte en tilknytning til en kultur jeg også er skeptisk til. Dette her med å la humla suse og ta seg en blås isteden, hvor en er det stikk motsatte av fanatiker, men heller mener alt – er helt okey, mann! Låv’n piz lissom… En noe stereotyp beskrivelse – jeg innrømmer det – men jeg tror dere forstår hva jeg mener.

Løsningen – eller forsøket på en løsning – kan derfor summeres i noe hver enkelt personlig må ta stilling til:
1. Ønsker en rus? I så fall hvorfor? Og er grunnen akseptabel?
2. Hvis ja eller nei – skal dette gjelde for alle? Og i så fall hvorfor?
3. Vet jeg nok om meg selv og virkningene av rus til å kunne mene noe kvalifisert om det forutgående?

Tenk over dette, men i mellomtiden fjern forbudet og ta markedsgrunnlaget unna samvittighetsløse elementer som skader tredjepart i jakten på profitt.