Diskusjonen – eller skyttergravskrigen – om ytringsfrihet blir helt feil. Fordi en skyter på de gale tingene. En henfaller til personlig sjikane framfor argumenter på begge sider. Muslimer og deres støttespillere drar rasismekortet så fort anledningen kommer. Så skjærer det ut i hva som skal være akseptabelt å si og gjøre.

Det å hevde at Muhammed var pedofil og brenne Koranen bør være lov, men er det lurt? Kaste stein på de som sier slikt – lurt eller ikke lurt – er ikke lov. Og skal selvfølgelig ikke være det – for det er heller ikke lurt.
Så hva bør en egentlig diskutere? SIAN og de på den siden – anser islam for et skadelig tankesett – for alle som hører til islam. Men generalisering kan en generelt (høh høh) si ikke fører noe sted. Det er forståelig at muslimer blir fornærma i ting de ikke kjenner seg igjen – samtidig de er heller ikke feilfrie på å ta sjølkritikk – så langt der i fra. Reaksjonene til mange – og her nærmer det seg nok skremmende et flertall – er ikke særlig oppbyggelige, sjøl om de ikke pælmer stein.

Løsningen må være at en tar tak i de tingene som er grunnleggende feil – f. eks. innenfor islam – og ikke hva hver enkelt muslim står for eller mener.
Jeg kan nesten ikke huske å ha sett noen ta fatt på hva som er beviselig feil i islam i sjølve trosgrunnlaget. Så vi kan begynne med en ting. Vi kan slå fast at islam er en rip-off og dårlig kopi av Det Gamle Testamentet – så hvis en av versjonene stemmer så må den eldste være den beste kandidaten – og islam er rundt 600 år yngre enn kristendommen og den enda eldre jødedommen. Så bare på rein sannsynlighet kan en avvise islam. Om det finnes noe guddommelig så åpenbarer en ikke først en ting, som så bekreftes i neste omgang gjennom Det Nye Testamente for så å gå TILBAKE og forandre på den første versjonen i det som blir Koranen.

Hvorfor kan ingen ta den vinkelen på islam? Jeg tror at det ville også dempe aggresjonen hos muslimer hvis de fikk diskutere hva de egentlig tror på framfor tolkningen til et fanatisk mindretall.