THE FINAL SHOWDOWN – GNOMEN vs RUST

Et septembernatts mareritt 7

Denne historien starter for noen år siden en morgen klokka halv seks på Svaberget. Mellom to dyner dro Greven av Svaberget seg med stødige snork. Eller greve og greve…. Han var ikke rik nok til hverken tittelen baron eller noe annet adelig, men noen hadde i alle fall nevnt ordet grevling om både mengde kroppsfett, matvaner og evne til å bite seg fast. Uansett var det ingen biologisk klokke som hadde tenkt å kime noe signal om våken tilstand på i alle fall tre-fire timer.
Men telefonen den kimte. Den gang ganske unge Rust kavet seg ut av dyner og en drøm om rikdom, berømmelse og sin gamle hårsveis. Med et kvart øye åpent så fikk han fokusert på telefonen. ”Vegar Storsveen” blinket hissig i displayet. Rust skar en uforstående grimase og trykket på et grønt symbol for et telefonrør.
Gharrlho? Rust kremtet og fikk etter hvert fram et forståelig – Hallo?
Alt som hørtes var noe som ført minnet om ei dør som knirker, eller noen som hermer etter lyden. Det gikk så over i noen små hikst. Rust forsto omsider hva han hørte. Det var en unge som småsurvet litt. Ingen hylskrik, men bare et uttrykk for at verden var ikke helt tørr-bleie-og-full-pupp.
Rust blunket begge øyne åpne og prøvde seg med et litt langt – Haaallooo? Ungen var fremdeles ikke helt fornøyd, men noen krise eller panikk var ikke å spore,
Ting begynte å falle på plass for Rust. Vegar Storsveen – den gang nybakt far og ellers aldri sein med å påpeke at skikkelig jobb – eller arrbai – med fastsatte tider (f.eks tidlig på morgenen) aldri hadde falt… skal vi si – naturlig for Rust, hadde selvfølgelig funnet det som en ustyrtelig morsom ide og la Rust få høre og føle hvordan det var å ha små barn.
Ha ha så inderlig ha, sa Rust og la på.
Storsveen ble selvfølgelig seinere konfrontert med skadeverket, men under bredt glis og stor fryd benektet et hvert kjennskap til saken – utover at telefonen under barnestellet hadde ramlet ned mellom madrass og sengekant og ringt – helt av seg selv – til et helt tilfeldig nummer. Rust trodde mer på Julenissen enn akkurat den forklaringen, men hva kunne han gjøre utover å lagre hendelsen til en seinere anledning for bloddryppende hevn.
Men slik ville ikke universet ha det.

Noen år seinere hadde ekstremværet Ivar herjet seg ferdig på Vestlandet var og i noe redusert versjon i ferd med å ta ut siste rest på Østlandet. For det meste med vind dundret uværet løs på nattsvart granskog og det uunngåelige skjedde. Sjøl om det var dyktig ryddet gater langs høyspentlinjer av den ene og andre av innleide lokale motorsaghelter, så var Murphys Lov fremdeles gjeldene (i alle fall når det skulle vise seg Rust var involvert) – og et dugelig grantre bare skjemmet av ei kløft midt oppe på stammen, ga etter for Ivars krappe kast og knakk tvers av – slo salto med toppen i bakken og i et gnistregn endte den ferden godt hjulpet av et nytt vindkast oppe på høyspentlinja. I et blålig lynblaff som om Tor sjøl (ikke Bjørnødegård altså) hadde  dundret til med hammeren mot Spåtind så gikk verden – eller i alle fall store deler av E-dalen – i svart.

Oppe i de finere strøk av dalen, med god utsikt til de dårligere stilte – så sant det var klarvær – lå Bergo også i mørke. Vegar Storsveen våknet i det strømmen gikk og lyset sloknet. Nå sov ikke Vegar med lyset på fordi han var mørkeredd, men fordi mørket var redd for ham. Omtrent som for Lars Monsen og Chuck Norris.
Og noe var riv ruskende galt! Vegar sto opp og dro fra gardinene på soverommet – de var av hensyn til nysgjerrige kvinnelige forbipasserende og mannlige med dårlig sjøltillit alltid trygt dratt for. Han fikk bekreftet det han fryktet – det kombinerte gatelyset og lysløypa i Graneisbygda var mørklagt! Like sikkert som at vann er vått visste Storsveen hva dette betød, strømmen var gått! Nå var strengt tatt ikke det hans problem – siden han ikke hadde vakt. Så han snudde seg for å labbe bort til senga igjen. Men han ville først kikke innom ungene og ta seg en melkesvelg. De søte små (det var noe de hadde etter moren) sov som kattunger. Vegar dro kjapt ned en halv liter H-melk og kikket ut fra kjøkkenet med god utsikt over dalen. Det var da han så det. To striper av rødt skjøt opp fra Blåflatkroken. Det lignet nyttårsraketter, men lyste sterkere og formet en stor ”V”. Som frontkjemper i VOKKS’ fremste linje av linjemontører visste Vegar hva dette var. Det var det ytterste nødsignalet til VOKKS. Alle – absolutt alle – måtte snarest mulig møte på Bruflat.

Snart var Vegar klar for oppdrag. Velutstyrt på mer enn én måte. Med nyslipte stolpesko og fullrigget sæle satte han kursen for bilen. Men det var noe han hadde glemt! Han ble stående usikker og trampe stortåa mot gulvet som når andre trommer utålmodig med fingrene. Så kom han på det! Ungene! De kunne tross alt ikke være igjen alene.
Vegar grep mobilen og begynte å ringe rundt. Naboene Henning og Marianne hadde forlengst søkt tilflukt på Rotvollstølen og Vegar var like langt. Ved tidenes uflaks så var det samme svar å få bortover i bygda. Enten var de bortreist, sjuke, stupfulle eller ingen svarte.

Det var da tildragelsen fra år tilbake da han hadde fått det for seg at å vekke dovendyret på Svaberget med ungemas var en fortreffelig ide. Og nå kunne vi dratt dette enda lenger ut, men slik gikk det altså til at Rust ble sittende barnevakt for Vegar Storsveens håpefulle – en uværsnatt i november. Vegar, som jo hadde liten tro på Øyvinds evner sånn generelt, var ikke rent lite skeptisk til det hele. Men, han hadde sverget ed til de Ohmske lover om å bekjempe all form for strømbrudd, og slo seg til ro med at «Rusten æ vøl snill – om ikkji anna«.

Rusten som hverken hadde spesielt interesse for, eller erfaring med barnepass, hadde nok nølt litt først. Men kom så også på telefonen for noen år siden – og at Vegar måtte ut i dette været var en grei hevn og bonus – samme om det også sikkert medførte bonus for Storsveen av mer økonomisk karakter!
Så slik gikk det til at noe av det mest usannsynlige en kan tenke seg via tilfeldigheter likevel skjedde. Rusten satt barnevakt for tre småtroll – som heldigvis så ut til å bare ville sove.

Etter å ha levert sine små på Svaberget hos Rusten satte Vegar kursen mot Blåflat og etter noens mening mer siviliserte strøk. På tur ned brattlendet ved Juvfossen møtte han en liten tass av en tobeint skapning på full fart opp de bratte bakkene. Vegar kunne ikke fatte at noen kunne være ute nå? Pluggen raste mot han og forbi uten å ense VOKKS sin edle ridder.
Nei? Dæ va vøl ikkje’n Alf Einar? Han bruka nå ikkje ha dæ so travelt – tenkte Storsveen.

Tassen han møtte var selvsagt vår kjenning fra nedunder Torshaugen – Deigolv Digre. Etter flere mislykkede kidnappingsforsøk midt- og sør i dalen ville han prøve lykken lengre nord. Gnomen hadde fulgt nøye med på uværet og tilfeldigvis snappet opp nødsignalet fra VOKKS og godt utstyrt som trollpakk er – blant annet med instinkter – så ante det Deigolv at her kunne det være unger uten forsvarlig tilsyn.

Tilsyn eller ikke – på Svaberget sov det tre ungene tungt i en godt innsittet stressless, inntullet i Stars and Stripes og et gedigent sørstatsflagg som gjorde nytten som pledd og dyne. Husets herre hadde også dratt godt og grundig til på gamlesofaen til Kåre Nyhagen (lang historie) etter å ha tent en haug med stearinlys som brant rolig, mens regn og vind slo mot værbitte vegger, så sovnet Rusten også etter tre sider i ei bok.

Gnomen tok en omvei bortom det ekte Svaberg hvor to hytter lå forlatt og i mørke, og kom luskende opp blant  amcars og utslitte boots i steinfyllinga på nedsida av låven, der han nærmest vasset i tomhylser og kruttslam. En og annen pc-skjerm med kulehull og noen flatt-tråkka sauebjeller lå innklemt blant talle og fôr ved låveveggen. Han passerte stallen og den lange nesa snuste febrilsk. Deigolv kjente av lukta at her hadde det enten bodd en urgammel hest, ellers så var det en real lortegris av en cowboy som holdt til på bruket – kanskje begge deler?

Inngangsdøra var forsvarlig låst, men gnomen visste råd. Ei kjellerdør på halv tolv – som det meste annet på bruket – ga lett etter og via en gammeldags kjellerlem sto han snart i et stort kjøkken som hadde blitt utsatt for Rustens skippertak dagen i forveien, så det så nesten ut som det kunne bo folk der. I lyset fra stearinlys (gnomen – ivrig opptatt av sikkerhet – ristet på hodet av den åpne ilden) – så det likevel ganske koselig ut, der han kunne skimte Star Wars plakater og fra en annen vegg skulte en forslått Bruce Willis ut fra en Die Hard 4.0 poster. I ei diger tydeligvis forsøksvis sjøl”snekret” bokhylle sto rekker med skrekk, thrillere og Morgan Kane. I andre hyller bugnet det av gamle tegneserier. – Hmmm – var denne berømmelige Rusten ikke mer enn en stor guttunge? Tenkte gnomen og listet seg videre inn i stua.
Påtenkte person lå som nevnt utstrakt på en sofa og snorket med ei bok av Stephen King trygt over ansiktet.
I en godstol foran en for en gangs skyld mørk TV sov Storsveens søte små uten en bekymring i verden.

Forsiktig løftet Deigolv opp ungene en etter en. Ingvild, som var den eldste var nok mest skeptisk til denne rare skapnigen med vorter og nese som en vanskapt flaggspett,  men gnomens barnetekke  var av de sjeldne og snart hadde han en smilende tvilling på hver arm og ei fornøyd jente på ryggen som alle syntes denne natteleken var helt topp!

I det de passerte den snorkende barnepassern fikk en av tvillingene tak i en villfaren hårtust bak øret og røsket til! På en alt annet enn elegant måte stablet Rusten seg på beina og endelig møttes de to ansikt til ansikt. Deigolv Digre, liten, med bred som en liten trailer og med lange, gule hestetenner i et vilt snærr.
Midt i mot ham sto Rusten. Armene i kors, hodet på skakke og et mistenksomt blikk skulende ut bak brillene og dette skjeve gliset – som hadde skremt kommunestyrerepresentanter og onkler i en liten mannsalder og fått pikebarn til å sukke drømmende og melankolsk som vind i gamle trekkefulle hus.
Deigolv Digre…. Rusten brøt tausheten. Han hadde hørt rykter om denne skapningens krumspring rundtom i dalen, og faktisk håpet på han skulle avlegge Svaberget et besøk.

– Det skal være sant og visst! Og hvordan skal vi avgjøre for hvem dette ender forsmedelig og trist?
Det viste seg nemlig at også gnomen hadde hørt et og annet legenden på Svaberget og mønstret ham skeptisk. Av alle som gnomen hadde utfordret var nok dette den mest imponerende. Gnomen kunne jo – i motsetning til Rusten – legge sammen to og to. F.eks var Deigolv etter trening med sønnen Mygle en brukbar revolvermann sjøl, men etter å ha sett både fottøyet og hørt om våpensamlingen til Rusten så var nok oddsen betraktelig i mot gnomen. Få kunne smi ord og rim som gnomen, men solstråla og sølvtunga Jon inge fra Rustebakko hadde satt han kraftig på plass tidligere, og han anså  datasmeden som en minst like formidabel motstander. Elegante dansetrinn med en siving og forsmedelig lite drag på damene i forhold til en jeger i Fellsbygda var som blåbær å regne mot dette. Deigolv hadde også friskt i minne møte med pytonslangen til Tommy Øybakken. Og tatt i betraktning teksten «Over snittet«, som gnomen hadde lest på Rustens blogg – og at Rustens kallenavn på Tommy var lillebror – ønsket han absolutt ingen duell nedenfor beltestedet

Slaget virket tapt, skulle virkelig Deigolv Digre – med  flere tusen  års erfaring og visdom – måtte melde pass uten et eneste sverdslag mot denne uutdannede hobby-filosofen? Men det var tanken på Rustens så langt fra rosa blogg, som satte gnomen på ideen.

Gnomen smilte sitt mest charmerende smil – som tross å være stygg som sju års ulykke faktisk var ganske vinnende når han ville.

Kan ordsmeden fristes med utfordring av de store? Og la det slik avgjøres hvem som virkelig behersker orde’?
Rusten snøftet. – Skal vi skrive om kapp?  Trur’u jeg er no’n fucking Jo Nesbø?

Men gnomen ante – oppvakt som han var – den lille såre tone i enden av sarkasmen og fortsatte: – Åh den derre der’s skriblerier om polti’ og blo’ – blir nok bare en stakkarslig pingle mot oss to!

Gnomen dro opp den dyreste IPHONE’n som var å få og nærmest deklamerte forslaget sitt .
Hver av oss skriver vårt hjertes status om lyst eller glede – og lar våre venner avgjøre med latter eller vrede!
– Hæ? Rusten dro også den andre munnvika opp i en spørrende gest.
Gnomen sukket. – De som på Facebook flest av oss liker – enten der troll, smågris eller pene piker!
Er DU på Tryneboka? Rusten så patentert skeptisk ut.
1213 venner med troll, nisser og huldra inkludert! Så der er det servert! Forkynte gnomen stolt.

Hmmm….hvor langt da?  Rusten var tross alt ikke lysten på å bli lurt til noe tidspress. Gnomen forsto han nesten hadde ham og var medgjørlig.
Ungene sover været er ille – vi kan la sanden i uret en time få trille.

Så slik gikk det en time – hvor uværet Ivar sleit seg ut over E-dalen. Vegar og de andre figurene i VOKKS dro høyspent og ryddet linjer. I hver sin stol satt gnomen og Rusten bøyd over telefonene sine og skrev til krampa nesten tok dem begge. Gnomen ble ferdig først, men Rusten hang på til siste sekund og fikk trykket Send i det timen var gått.

I huler, fraflytta seterhus og under vindfall der tusser og annet trollfolk har sine tilkoblinger til nett lyste en ny status opp fra Deigolv Barnerøver Digre. (Troll har egne regler for nettiquette, så han trengte ikke rime. Noe som i ettertid kan sies kanskje hadde hjulpet litt om han hadde gjort) Den lød slik:

Livet er en lek og er det rart en er i den syvende himmel med så mange gode venner rundt seg. Det viktigste er de små tingene som et smil fra en ukjent og et nikk fra en fremmed. For vi er der alle for hverandre og er alle stasjoner på vårt felles tog. # Vennskap #Lykke # Varme # Lys –

Det var illustrert med tre svære hjerter og bilde av en kattunge med rød sløyfe. Gnomen pleide å samle bøtter med Likes på slike statuser og var egentlig helt trygg på at dette kunne ikke Rusten matche..

Siden Vegar fikk igjen tre unger like hele – sjøl om de snakka om han rare nissen i drømmen (Vegar trodde det var Rusten de mente) og gnomen lunta nedslått og tomhendt fra Svaberget, men innerst inne glad for at han ikke hadde endt som en ny grønn flekk bak låven til Rusten, så skjønner vi vel at Deigolv Digre nok en gang tok seg vann over hue.

Og hva Rusten skreiv? Det har du akkurat lest!

%d bloggere liker dette: