Velkommen

UR(o) i Fjellsbygda

Det var en mørk og stormfull aften…

Nei, egentlig var det å regne for en helt vanlig augustkveld. Eller det hadde ikke begynt å regne enda i alle fall. Mørke skyer hadde sirklet rundt Fjellsbygda hele dagen. Det var knapt spilt en dråpe før kveldens inntog, men da åpnet alle sluser seg. Brått kom et lysglimt! Skarpt og presist, rett mot det mørke, store huset ved veien, Granlund.

– I svarte, ko va detta før noko? Kom det fra stua i det lysglimtet for forbi. Tordenbraket litt etter forklarte fenomenet for husets herre. En fjellets mann, arbeidsmaur og sliter av det virkelig gode, gamle slaget, en slik det verken var ”helg enn sykne” for” – i alle fall på papiret. Gjermund ”UR” Urberg!

Det hadde i grunn vært en helt vanlig lørdagskveld. Barna var i seng, 12 øl til maten og sport på TV’n.

Etterpå smalt det både jevnt og trutt fra godstolen. Noen ganger smalt det såpass at han rett og slett måtte le selv. Det var så det konkurrerte med tordenværet utenfor. Mor, eller Emilie som hun jo er døpt og fra et møblert hjem på Vestlandet, hadde gitt opp å prøve å få bukt med den slags. All erfaring med UR tilsier at det var riktig konklusjon.

UR var fornøyd, noen timer i godstolen gjorde godt for sliter’n som hadde stått på pinne for byfolka hele uka.

Så lenge de betalte var han blid og fornøyd. Noe annet turte de ikke heller. Med svære beksømstøvler, og islender innenfor termodressen var han et imponerende skue. Nesten to meter i høyden, og minst en meter i bredden – målt fra skulder til skulder. Det gikk gjetord om han blant hyttefolkene på Nordfjellstølen. En av vandrerhistoriene var fra påsken for noen år siden. Snøen var blitt råtten, og UR hadde satt fast snøscooteren mot toppen av Bjørgovarden.

Den første historien fortalte at UR hadde vasset ned igjen i en meter kram snø. Imponerende nok i seg selv det. Etter hvert hevdet flere av hyttefolkene å ha sett han bære snøscooteren ned igjen på ryggen mens han vasset. En annen versjon hevder at det satt en hel familie på snøscooteren mens han bar den ned fra fjellet, med en slede hengende bak. UR har hverken bekreftet eller avkreftet noen av versjonene. Nok om det.

Søndagen startet ikke helt ulikt andre søndager når husets herre har tatt seg et par skarpe kvelden før. Dyna var forvandlet til en firemanns-lavo, og UR hadde skumle hensikter. Til sin forbauselse så han på klokka at det var midt på natta, og Emilie var borte.
– Mor! Kom inn på soverommet, e lyt syne de noko. Stemmen var munter, men bestemt. Da hørte han Emilie gå hvileløst fra rom til rom, dører ble åpnet i slik fart at han skjønte det var noe i gjerde, så kom skriket.
– Gjermund! Han Ivan e vekke! Stemmen lød desperat, og URs skumle hensikter for noen sekunder tilbake var glemt. Like maskinelt som Arnold i Terminator, reiste han seg opp fra senga.
– Eg var inne hos han for 10 minutter sia, då sov han, fortsatte hun like desperat.
UR var en handlingens mann, og gitt situasjonen var han overraskende rasjonell. Et kjapt blikk inn på barnerommet og han begynte å ane konturene av hva som hadde skjedd. Med lange steg forsvant han ut, og jo da – her hadde det vært besøk. Han så tydelig merker på veggen under vinduet på barnerommet. Noen hadde klatret opp. Basert på avstand fra glaskarmen til bakken ville ikke en normal person behøvd å sparke slik i fra på veggen. Dette var ikke bare en liten mann, som UR kalte alle under 185 centimeter, dette var noe annet enda mindre. Han hadde hørt kompisene sine snakke om denne tussen som hadde forsøkt å røve barna deres. Men kompisene hans var heller ikke fremmende for å dra ei skrøne, så dette hadde han ofret få tanker på – helt til nå! Da husket han noe om at denne skapningen holdt til nedunder Torshaugen. – Der i kringo bor dæ så mange slags rare skapninga, humra han for seg selv før alvoret tok han igjen. Regnværet hadde gjort bakken søkkvåt og bare noen få meter ut fra huset fant UR sporene. Digre bootskledde pailabber.

Som dere nå har skjønt er det vår «venn» fra nedunder Torshaugen, Deigolv Digre som har tatt turen denne lørdagskvelden. Ikke bare har han tatt turen, han har klart å røve med seg lille Ivan Urberg og satt kursen mot hula under Torshaugen.

UR, som hadde en praktisk tilnærming til det meste, konkluderte fort. – Tassen hadde 10 minutters forsprang. Tassen hadde korte bein, han sjøl lange. Han spring sikkert beinste, tenkte UR, best å følgje ette te fots. E tek’n att feren æ ved Prestgard’n, visst ikkji før, sa han til seg selv og la på sprang.

Helt korrekt. Et sted langs Kongeveien ovafor Prestegården kunne han skimte den lille skikkelsen. Deigolv for over stubber og stein i imponerende tempo! UR hadde krefter i massevis, men musklene bestod hovedsakelig av raske fibere, og melkesyra var på god vei.
– STOOOPP!  Skrek han og heiv etter pusten. Gnomen løp som aldri før.
– STOOOPP FØR’n HELVETTE!! Ropte han enda høyere, og så høyt at Gnomen kom ut av rytma og holdt på å snuble. Han stoppet, begge stoppet. Der stod de, med cirka 30 meters mellomrom og betraktet hverandre. Ivan tittet opp fra bæremeisen bak gnomen med et eneste stort glis. Han vinket til sin far, som konstaterte at alt stod bra til, før han måtte runde av med en hostekule. UR rettet en solid pekefinger, stå heilt i ro te e får at pusten. Gnomens instinkt ville løpe, men fornuften holdt han igjen. UR trakk pusten og sa med malmfull røst;
– Ta tå de bæremeisen og kom hit mæ ungin, så ska e berre riste de lite.
– Hah, snerret gnomen, det er gødt du ikkje driv butikk, for det var ikkje rare teboet eg der fikk!
UR fortsatte.
– Hør her! E æ drit sletin, spring du no bli e endå sletnar og endå villar. Utfallet bli dæ samma, men du får mykji meir juling når e fyst får tak i de. Då kjem du te sjå Blåflat slek fugglatn ser det! Kjem du no så kan du gå heimatt tå eiga maskin. Ikkje fort, men du kjem heil heimatt.
Gnomen svelget. Tankene raste – hva var URs svakhet? Det kunne ikke være mange der han tårnet seg opp – omtrent en kilometer opp i været. Det så i alle fall slik ut fra Deigolvs perspektiv.
En blek høstmåne skjøv en i gjenglemt regnsky tilside og kikket nysgjerrig ned. Den speilet seg i en av de mange vanndammene etter det voldsomme regnet kvelden før. Dette fanget også Deigolvs  henholdsvis grønne og grå blikk. – Måneskinn! Moonshine! Deigolv blunket. – Selvfølgelig! Der var det!
Han smilte med lange, gule og ujamne hestetenner.
– Eg høyrer du er svær te å drikke – ska mø sjå kem som får ned mest utta å bikke?

Så slik gikk det til at Gjermund ”UR” Urberg og Deigolv Digre satt en søndagsmorgen i gnomhula under Torshaugen og drakk vodka – bart. Det ble både høy skrating, skrøning og allsang. Hellbillies ble sunget – om ikke reint så i alle fall høyt. Men det gikk jo som det måtte gå. Fremdeles med stø røst etter to flasker begynte UR med sin paradegren. Salmer! Da var Deigolv så pære full at han sang med og merket ikke at flammer svidde tunga hans og slikket ham om kjeften. Det er slik med trollpakk og salmer. Isteden gjespet han høyt, blåste røyk ut av nesa og bikket over. UR avsluttet siste salme med et dypt drønn som pussig nok falt helt sammen med Deigolvs første dype snork.
UR så på den sovende gnomen.
– Høh! Sa han muntert – Førr ein klovn!
Så slang han en også sovende Ivan i bæremeis over skuldra og vandret – nesten helt fjellstøtt for ikke å si bergstøtt – hjem.

%d bloggere liker dette: