OK, dette var litt gøy synes jeg! Vi må ta litt historikk. Ja, jeg «kan» tegne – iallefall sa mange det så jeg tenkte det var det jeg skulle drive med. Heldigvis oppdaga jeg relativt kjapt at mange tok feil! Jeg har ingenting å bidra med i forhold til de som virkelig kan tegne. Jeg er god nok til husbruk – that’s it!
Men før jeg oppdaga det så «studerte» jeg litt kunst og prøvde å sette meg noe inn i historie, teknikk og tankemåte. Og det jeg ikke fikk til å stemme var hvorfor en hadde forlatt stilen til de gamle mestrene – og de som fortsatt i den var uglesett og henvist til nisjer som Luis Royo med sine fantasy-verk og tegneserier som f.eks Alex Ross. Sjøl Valdres egen Arne Paus var ikke verdsatt som «ordentlig» Kunstner – fordi en kan se hva han maler var det inntrykket jeg fikk.
Jeg reagererte som jeg ofte gjør på ting jeg ikke er enig i – jeg gjorde narr av det! Jeg satte meg til med blokk og svart tusj og laget såkalt «moderne non-figurativ Kunst» – for noe slikt kan da alle få til – trodde jeg og kanskje tror jeg enda?
Men forsøket mitt på humor fungerte ikke helt etter planen – for de eneste motivene folk senere har spurt etter (utenom når jeg har blitt bedt om å tegne noe spesielt) er disse ironiske bildene.
Men så gikk jeg lei av hele tegne-greia og har ikke rørt det på årevis, før jeg oppdager at iPAD faktisk er morsom å tegne slike non-figurative kruseduller på. Og igjen skjer det samme – folk ser….Noe i det. Så kanskje det kan kalles noe-figurativt isteden?
Så nå jeg har laget noen slike – som altså likevel har en mening og en fasit. I motsetning til den klassiske «forklaringen» påståtte kunstnere kommer med at: – Verket skal og kan tolkes av Hver Enkelt – og alle kan legge Sin Mening i det og alt er kjempeflott og Stor Kunst!
Dette er inkarnasjonen av kultur-relativisme som jeg inderlig hater! For noe Riktig – noe er Galt og det meste har en Fasit! Hvis ikke kan vi egentlig legge ned hele verden og hengi oss til hemningsløs nihilistisk hedonisme til det er natta og mørkt!
*Trekke pusten dyyypt* Da roer vi ned filosofien! Farlig å starte meg på den der – som enkelte wannabe Dick Dawkins ateist-spirer på VG Debatt har fått erfare.
Jo, altså – noen ser Noe. Og hva er det og hva er det egentlig jeg har snubla borti? Muligens det som innenfor bl.a psykologi kalles arketyper.
Felles – muligens genetisk baserte – referanser menneskeheten har av symbolikk. Hvis det er genetisk er det isåfall veldig interessant hvor den kommer fra – fordi tidsrammen fra vi «fant opp» disse symbolene ikke er lang nok til at de kan ha blitt innarbeidet i oss via evolusjon! Den virker rett og slett ikke så fort! Det siste jeg oppdaget om dette er at vi ikke bare har evnen til å forstå felles symboler, men faktisk også ser ut til å være programmert til å forstå skrift og ord før vi har lært dem!
Når jeg slipper taket i rasjonell og gjennomtenkte motiver, men bare lar symbolikken flyte så er det kanskje slik at jeg ser glimt av disse arketypene? Derfor kaller jeg det glimting. Så nå begynner vi å nærme oss den fasiten jeg lovet på Varankvanes Valg.
Jeg dro det litt videre for å se om vi kan ha slike arketyper også på ord – siden ordene er programmert inn i oss – så Varankvane er hentet fra en historie – la oss kalle det eventyr – hvor det i et gammelt glemt språk – trollsk – betyr Alt Som Er. Så spørsmålet er hva tenkte hver enkelt – eller glimtet – når de så ordet? Det kan bli spennende å høre om.
Så hva handler Varankvanes Valg om? Jo, det vi dypest sett og altså Alle Mennesker – Varankvaningene – er motivert og styrt av. Hvorfor vi velger som vi gjør. Midt i bildet er de to grunnleggende maskuline og feminine formene. De to trekantene. Den med spissen ned er mann og den med «bredsiden» ned er kvinnen. Ikke noe jeg har funnet på, men er basic i all figurlære. Mannen har en hammer og et sverd som viser det praktiske, mens kvinnen har en munn som viser det sensuelle og det verbale.
De hviler begge på en vekt – som alltid har vært der og alltid vil være der – altså det liggende 8-tallet som symboliserer evigheten. Vekten veier lysten på behag opp mot frykten for ubehag. På venstre side (selvfølgelig) er både frykten og ubehaget i et villdyr med tenner – kanskje en ulv? På samme side er det mye tomhet – noe som også er skremmende.
Siden vi ikke kommer løs fra vekten og valgene den viser – så de er satt fast med en kjetting – gammel og svart av elde siden dette alltid har vært slik.
Men på den gode siden der behaget er så vises dette med en munn som i nytelse sier: – AAAAAH! (En ser A’ene) Over er et smilende univers med stjerner og under skålen med behag er det også mye ukjent innhold. Alt viser det behagelige vi ønsker å oppnå gjennom alle våre valg – kontra ønsket om å unngå og/eller frykten for ubehag. Dette motiverer alt vi gjør og viser at alt som menneskedyret gjør er egoistisk motivert. Fordi alt enten skaper behag eller ubehag avhengig av altså Varankvanes Valg