Archive for Internt, halvgær’nt og fjernt!

DET NØDVENDIGE MONSTERET

– En Deigolv Digre fabel


Onsdag 4 november 2020 Klokken 16.50 lokal tid Washington DC

TV2’s Fredrik Græsvik hadde for en gangs skyld vanskelig for å finne ord. (Noe han delte med store deler av verdenspressen) Av alle skrekkscenarioer (og drømmesituasjoner for en klikk-basert mediaverden) så hadde ingen sett for seg dette.
Fredrik svelget og begynte med et …..eeeeh. Før han måtte svelge igjen og kremte.
– … det vi nå er intet mindre en ufattelig.
Igjen så stoppet det seg og han måtte ty til journalistenes nødløsning nummer en – oppsummering så langt.
– Det ble tidlig klart at Joe Biden ville vinne det amerikanske valget, men slik som meningsmålingene tok feil ved forrige gang i forhold til president Donald Trump, så har de igjen bommet totalt. Det var antatt at Biden ville vinne med god margin, men han har nå vunnet med et veritabelt skred av stemmer. Mange har spurt seg hvordan den sittende presidenten – denne tikkende bomben av uforutsigbarhet og irrasjonalitet – ville reagere på et tap. Hvor en knepen seier for Biden ville framstå som det verste i forhold til mulige innvendinger fra president Trump. Men samtidig fryktet mange reaksjonene om Trump måtte lide et solid nederlag og reaksjonene på en total ydmykelse.
Det vi nå har sett har som nevnt overgått alles villeste fantasier – noe som ikke sier lite når det kommer til de siste skandaløse 4 årene.
For få minutter siden entret president Donald Trump scenen og holdet sin resignasjonstale …

Fredrik måtte trekke pusten og stirret så inn i kameraet uten å klare å fortsette. Han tok seg så tydelig sammen.
– Og for en tale! Den var kort og …… vel, det er trolig en tale som vil gå over i verdenshistorien som en av de største. Denne vil rage oppe hos Kennedys Berlin-tale og Luther Kings Jeg har en drøm.
Fredrik måtte bare kutte og signaliserte det til kameramannen.
…eeeeh, vi skal se den på nytt.

Tidligere samme dag – klokken 10.30 lokal tid Washington DC.
Pressesekretær for president Donald John Trump Kayleigh McEnany var ikke lettskremt. Men nå var hun redd. Av alle de anfallene av forskjellig karakter hun hadde sett – og overlevd – av presidenten så var dette de mest skremmende. Det var ingen rasende runder i Det Ovale Kontoret. Ingen doble knyttneveslag i bordet. Hun hadde sett historisk uvurderlige gjenstander bli kastet i veggimellom og hørt karakteristikker på personer som ville fått presidentens famøse «grab them by the pussy» uttalelse til å virke som trivelig koseprat.
Men denne gangen var det enda verre. President Trump satt sammensunket i stolen bak skrivebordet. Armene hang ned og det samme gjorde hodet. Det var en vanligvis over 190 cm inkarnasjon av nederlag i litt for stor dress som nå fløt utover i stolen i stille total resignasjon.
Vise-president Pence sto med ryggen til og så ut av vinduet – som om han hadde langt viktigere ting å studere utenfor. Resten av staben sto fordelt rundt i ovalen – like usikre og skremte som Kayleigh.

Dagen før kl. 23.23 lokal tid Torshaugen – Etnedal.

Deigolv Digre tømte den siste slurken isbit-svalet Fiin Gammel Cognac og hadde bestemt seg.  Dette måtte gjøres noe med. Tegnene var soleklare – sjøl de lysskye vist av svartekunst og annen trollskap. Men først og fremst nyhetene på den digre 62 tommer skjermen i gnomhulens storstue var entydige – Donald Trump kom til å tape så det suste! Nå kunne ikke Deigolv brydd seg mindre om verdslig og menneskeskapt politikk, men han følte et visst slektskap med Donald. En underdog som hadde greid det umulige – på pur hevnlyst etter å ha blitt skøyd av daværende president Obama – hadde overtatt både kontor og posisjon etter Barack. Eller Barkrakk som Rusten yndet å kalle ham, tenkte gnomen med et skjevt smil.
Men altså Trump! En ting var kaoset som fulgte – på ingen måte alene forskyldt av Donald alene, men han hadde bidratt. Men samtidig hadde han gjort ting som Deigolv så klare spor av sluhet og fanteri som kunne vært trollpakk verdig.
Deigolv hadde rett og slett ikke lyst til å se Donald John Trump styrte i flammer og bli ydmyket på det grøvste. Nei, her måtte det handles!
Gnomen klatret opp i en utsøkt og dyr gamingstol og med noen besvergelser og for det meste godt og for lengst glemte formularer fyra han opp epostprogrammet.  Nå ville moderne teknologi i skjønn forening med eldgammel magi sørge for at den påtenkte eposten havnet der den skulle.

Tilbake til onsdag 4 november 2020 Klokken 17.08 lokal tid Washington DC.

Kayleigh kjente noen rørte ved armen hennes. Bak henne sto en av undersåttene – gnomene som hun tenkte på dem som – i administrasjonen.

Han – hun husket ikke navnet en gang – så også livredd ut, men også ivrig. Spørsmålet var hvem eller hva som forårsaket hva – det var aldri lett å vite under Donalds på ingen måte forutsigbare dagsorden.
– Du bør se på denne …. Kontor-gnomen holdt fram en iPad. Muligens var det den uvanlige og lammende skrekken som gjorde at hun faktisk tok imot den og leste.

«Kjære Herr President!
Hvis dette ikke ordner seg for deg – noe jeg håper inderlig at det gjør – her er en måte å lande på føttene.

Hvis Sleepy Joe vinner og du dessverre må holde en resignasjons-tale – her er hva du kan si.

Innrøm noen av de angivelig «løgnene», innrøm at du har villedet og spilt et spill med røyk og speil – alt for å forvirre og forvirre fiendene til dette fantastiske landet ditt

Når mr. Putin, nordkoreanerne og kineserne forhandlet med Obama og hans forgjengere visste alltid hvordan han og de ville reagere og handle – de har høyt utdannet psykologer og atferds-forskere for dette – akkurat som du har. 😆

Men med deg Sir – var alt totalt uforutsigbart og usikkert. En helt genial strategi! Noe som ga US Of A en enorm fordel i f.eks. forhandlinger. Du Sir var ikke helten Amerika ønsket seg – du var monsteret de trengte!»


Kayleigh stoppet der og bjeffet ut ordrer. Til og med Trump selv løftet hodet – han så langt verre ut nå i virkeligheten en han hadde gjort etter sminken for noen uker siden. Den som hadde vært en del av operasjonen for å få det til å se ut som om presidenten hadde hatt COVID-19

Det tok bare en time med frenetisk taleskriving så var Trump på scenen. Nysminket – nå for å oppnå motsatt resultat. Han så frisk, opplagt og ved godt mot. Noe han også var. Det tok bare ti minutter å meddele budskapet – som forårsaket total sjokkert taushet – før kaoset brøt løs.
Akkurat som Deigolv Digre hadde planlagt da han skrev den siste linjen i mailen.

«Sincerely from Norway»
Deigolv tenkte seg om – hvem skulle han signere med? Et bredt glis gled fra øre til øre rundt lange, gule ujevne hestetenner. Så signerte han.

Trump var tilbake i Det Ovale Kontor – for en av de siste gangene – for denne gang i alle fall
Eks-presidenten – men moralsk vinner til evig tid etter Talen – løftet sin signatur pekefinger, men istedenfor det velkjente You’re fired! – kom det:
– Get me this fuckin’ genius on the phone. I got a job for him!

Onsdag 4 oktober kl. 22.51 lokal tid – Svaberget.

Rustens MOTO kimte sin fastsatte gammeldagse ringetone. Eieren satte Billy Joel på pause og så på displayet.
Farian han smette! Tenkte han spørrende. – USA nummer?

2 braut or not 2 braut.

Jeg er jo ikke helt go’ det veit dere jo. Men det letter en tung samvittighet å skrifte på Face og blogg.
Jeg var uttaskjærs her i forrige uke – altså ikke utenlands (de får da være grenser – og de er jo mot utlandet.) Men iallefall i et annet fylke – hvor min høyreiste oftest svarte framtoning ikke er kjent. Ikke at jeg nærer noen illusjoner om at KIWI’n i Aurdal kjenner meg like godt som Stein Erik og gjengen på Hakka, men muligheten er jo der for at de veit hvem – og ikke minst hva jeg er. Det begrenser kreativiteten noe.

Men som sagt – utaskjærs – det er som nordmenn i Syden for meg.
Jeg var innom en ikke nærmere navngitt dagligvarekjede for å proviantere før jeg dro hjem til Dalstroka Innafor. Så står jeg og glaner på utvalget av biff – ikke det jeg kjøper oftest, men det hender. Ikke var den avskrekkende dyr heller. Eller muligens den hadde vært et avskrekkende dyr – hvis man er redd storfe.

Så kommer da denne ansvarlige lille frøkna for ferskvaren trippende – og lurer på om jeg trenger hjelp. Da er det hjernen min gjør noen veldig kjappe koblinger. Biff. Braute. Blogg!
Jeg sitter opp mitt fineste ulvesmil og slår over til bredt US English:
– Yeah! Excuse me, but is this Braute?
Frøkna blir litt satt ut, men tar seg kjapt inn igjen – turister har hun vært borti før.
– Vell, Ai æm sårry bøtt vått du ju min?
Jeg smilte om mulige enda bredere og amerikansk og forklarte på mitt beste texansk at jeg hadde leste om denne fabelastiske avlsoksen – Braute – som skulle slaktes og selges som biff.
Hun lo hjertelig og spurte hvor jeg hadde hørt det?
Jeg dro opp telefonen og bladde raskt frem til min egen blogg der jeg hadde skrevet om Braute.
Here! This amazing blogger wrote so vividly about the bull. I just had to ask!

Da var det historien tok en noe uventet vending. Hun øya raskt over teksten da jeg holdt fram mobilen så lyste hun opp.
– Åv je! Dæt guy! Hi is vånn åff de best blåggers in Nårvei.
Da var det jeg som ble satt ut. Jeg blunka og fant ut det var for seint å snu.
– Yeah! I’m sure he is – det amerikanske smilet mitt var likevel falmet noe.
– Såv jes dis IS in fækt Braute! Hun pekte på biffen. – Ju vånt såm?
– Of Braute? Jeg lot et lite spørsmål henge der siden hun ikke var stygg – og tydeligvis kjapp i tankegangen. Hun bare blunket.
– Yeah! I want me some Braute. Da var det hun – like smilende tok rotta på meg.
– Græit, bøtt de prais is vrång – Ai si it nåv. Ju still vånt it?
Jeg var jo fanga med lassos, surra inn og måtte bare akseptere brennmerkingen. Jeg fikk et stykke durabelig overprisa kjøtt fra ei trolig helt ukjent ku fra Hardanger – tvang fram et siste Amerika-flir og lusket vekk.

Nå er Den Ukjente Ku partert, blandet med diverse godt, pakka i folie og står og baker seg – men igjen har det vist seg at kjeften min bare gir utgifter og lite inntekter,

Konge i bunn – narr på toppen.

Solen løftet seg forsiktig over horisonten i øst og varmet gavmildt innbyggerne på Oslos beste vestkant. Selv Moder Natur velsignet ofte disse beboere av øverste rang og klasse med en forsiktig vekking. Likevel sov de fleste beboende langs Eddaveien fortsatt denne søndagsmorgen, men ikke alle. Les videre…

God dag mann økseskap!

Etnedal – årets vinterferie.
En hvit SUV svinger elegant inn gjennom de svære portstolpene av gammel lerk. Sjelden har nok noen bil passert stolpene med slik presisjon. Nøyaktig lik avstand til begge stolpene, målt fra bilens sidespeil.
Et par turgåere bevitnet bragden, uten at de så mye som hilste anerkjennende til den eminente sjåfør.
Les videre…

Om krigsminner på gale vei-beskrivelser

Formiddagen lå hverdagsgrå ut over Svaberget. Med en helt matchende farge på den heldekkende skya over. Jeg hadde ikke kommet så langt ut på dagen at noe planlegging var utført. Mulighetene strakte seg endeløse helt i fra Netflix til husarbeid. Les videre…

Julenissens vikar

Han så slett ikke frisk ut. Radmager var han også blitt. Det før så veldige hvite skjegget hang i grå pistrer nedover et innsunket bryst. Det var ikke det minste Hoh Hoh Hoh og Jolly good Christmas igjen. Julenissen var rett og slett redusert til et vrak.
– Jaha, sa jeg – er vi talefot? Les videre…

– Du kødda ikkje me Rusten!

Tom Jonas Bøe tente dagens åttiende sigarett og tok en slurk kaffe. (Han bikket da 6 liter siste døgn) Mercedesen kjent som Blücher var nyskodd med ikke nye, men fullt brukbare vinterdekk. Les videre…

Kosetime

For for noen år siden så utfordret jeg Facebook til noe inspirert av hva vi av og til gjorde i kosetimene på skolen. Læreren hadde laget en historie – men uten adjektiver. Så fylte vi vilkårlig inn adjektivene. Barnslig, men effektiv humor.
Jeg ville gjøre det litt avansert og ba om ord – så skulle jeg flette dem inn i ei helt ny historie. Her i går så fant jeg igjen både ordene og historien. Jeg trur den er verdt en re-post. Les videre…

Rust vs Julenissen

Jeg skal prøve å beskrive kveldens begivenheter kort. Det var det vanlige «jobben» jeg har på Julekvelden – dele ut pakker i G-bygda, frydskremme unger med dype amerikanske HOH HOH HOH! og slenge med leppa baka maska til de voksne. (Egentlig er det vel kanskje bare pakkene som er spesielle for Julekvelden…)
Jeg fyra Hans den Andre og rulla iført forstørret kulemage og ellers modernisert
Fjøsnissekostyme opp mot Bruit’n. I det jeg passerer brua så hører jeg et forferdelig leven og det begynner å blinke rundt øra på meg. Siden jeg ikke har skikkelig førerkort akkurat nå, men kun midlertidig kjøretillatelse, (lang historie fortalt før i uka) så skvatt jeg av både blålys og det som verre var – særlig når tillatelsen lå forsvarlig sammenbrettet i en fastlenket lommebok – i ei annen bukse hjemme på S-berget.

Men det var noe langt, langt verre enn Onkel Blå, for før jeg fikk summa meg dundrer det en raggete klov som fra en liten elg ned på panseret mitt og jeg står enda mer på bremsen. Levenet blir verre og i et fyrverkeri av stjerneskudd og dundrende klauver, så lander det en enorm slede full av blinkende lys samt lyn og torden rett foran bilen.
Jeg kjenner magen knyter seg av det jeg har visst måtte komme etter å ha fuska som julenisse i 20 år. En konfrontasjon med The Real Deal.
En høy blankpolert støvel strekker seg ut fra sleden og Julenissen Himself stiger ut. Nå har jeg ydmyka meg unna både anmeldelse for piratkjøring, godsnakka Skatt Øst til fornuft og har stort sett kommet unna med det meste, men NÅ sitter Rustens julebjeller godt i saksa.
Julenissen knipser en glødende sigarett ut i mørket over Åfeta og lener seg mot bilen. Stakkars Hans II gir etter da minst et kvart tonn rødkledd nisse legger tyngden på taket. Jeg svelger og sveiver nølende ned ruta. Turbodrøvelen med tilhørende sølvtunge med sjølslipende slitestål ligger nå som en blyklump i bunn av munnen min.

Julenissen tar utstudert rolig av seg et par RayBan solbriller og to isblå, små øyne inne i rimpyntet hvitt skjegg lyner ned mot meg.
– HOH HOH HOH! drønner det ned mot meg og Julenissen greier det kunststykket å få det til å høres hånlig sarkastisk ut.
– Eeeeh…altså, jeg….resten blir bare tørre klikk i strupen min.
– Åh ikkje ein gong prøv deg! Litt utenfor meg sjøl registrerer jeg med nesten hysterisk humor at Julenissen snakker nynorsk.

Det er da en telefon ringer. Og det er ikke min. Julenissen retter seg og peker med en fjellstø finger i hvit hanske på meg. Han trenger ikke engang si at jeg ikke skal røre meg. Noe som er helt unødvendig, siden jeg er paralysert av skrekk. Julenissen trykker på noe i øret under lua og det blinker diskret blått i en Bluetooth-dings.
– Ja, kva er det? Hvordan den samme stemmen kan spre juleglede, julefryd, julestemning og stort sett det meste med jul foran er meg et mysterium.
Julenissen lytter, før han slenger ut ei remse og rekke med ord, som garantert ikke står på lista over utrykk som øker engelbarns sjanser for mange pakker. Han avslutter med: – fåkkande, morpjuskade Grinchen!!!
Fremdeles uttafor meg sjøl må jeg beundre Julenissens nynorskisering av amerikansk bannskap.
Han bryter forbindelsen og vender oppmerksomheten mot meg igjen. Vanligvis er det en plage å vente på at noen blir ferdig i telefonen, men akkurat da kunne han gjerne prata til neste år for min del. Men igjen er blikket kaldt som en istapp på Nordpolen festa på meg.
– Det ser ut til at lukka for ein gongs skuld er bedre enn vetet for din del, Rust! Grinchen prøver endå ein gong å stjele Jula, så eg lyt leta deg gå, men ser eg deg ute i slikt ærende til neste år…
Jeg bare nikker stumt til trusselen som henger som frostrøyk i lufta.
Julenissen snur på hælen og med nytt lyn og torden i et regnvær av gnister tar Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen og Rudolf av igjen. Brølet av rå, utemmet julemagi greier ikke å overdøve – HOH HOH HOH! som ruller inn over Robølshaugen og Glenna.

Det er en spak, noe redusert blek nisse-erstatning som likevel lykkelig over å være like hel, sniker seg til å dele ut noen pakker like ovenfor Bruit’n, men med et takknemlig sukk stuer nissekostymet innerst i skapet hjemme på Svaberget. Nå fast bestemt på å ligge unna ting jeg ikke kan, men kun fuske litt i faget ut på vårsida som Påskehare. Han er ikke så skummel….tror jeg….

Tonsåsen ca 13.30 i dag.

UP-snuppe: God dag!
Rust: Hey! Jasså er det julesjekken?
UP-snuppe: Ja, det er promillekontroll så jeg må få se førerkortet!
Rust: Ja, står det hvor mye promille jeg har der?
UP-snuppe: Hm… Blås her. Lenge og hardt.
Rust: Kun hvis du spør pent og på engelsk..
UP-snuppe: (Desperat prøver å la være å flire) Vær vennlig og ta testen:
Rust: Sure, babe! (Blåser)
UP-snuppe: Du er edru iallefall…
Rust: Ja, da funker apparatet ditt!
UP-snuppe: Så var det førerkortet.
Rust: Ja, du tar det ikke! Jeg har bare ett!
UP-snuppe: Dette var jo ikke noe godt bilde av deg…
Rust: Nei, jeg er blitt penere med åra…
UP-snuppe: Jeg tror nesten at du må få et skriv på at dette må skiftes.
Rust: Utseende eller førerkortet?
UP-snuppe: (Greier ikke å holde seg lengre, men gapler)
Rust: Jeg skal til Fagernes nå, og ordner det i dag – skal vi si det er greit?
UP-snuppe: (Gir tilbake førerkortet, ler fortsatt og vinker Rust videre)

%d bloggere liker dette: