Jeg skal ikke bruke så mange ord på å forklare hvordan det har blitt slik, men av en eller annen grunn har det vokst opp flere generasjoner e-døler hvor en del har hatt meg som underholdning – og jeg har hatt dem som underholdning. En kan jo spekulere i hvordan en har gjort det å være ekstremt utrivelig til noe folk oppsøker. Det kan kanskje ha noe med at jeg har lært opp en del unge i ordspill og den påstått laveste form for humor – sarkasme.

Men sjøl om det har vært mest tullprat, så har jeg med mange hatt det jeg sjøl ser på som Praten. Nei, jeg ikke lært dem om bier og blomster eller å kjøre bil forsvarlig. Men sagt mitt om hva jeg mener er noe av det viktigste i Livet – det å velge hva en sjøl vil og ikke hva andre vil en skal ville. Det å leve sitt eget liv og ikke andre sitt.
I denne praten kommer en ofte inn på hva de vil bli når de blir store. God utdanning og høy lønn går igjen. Jeg har blåst litt av dette og spurt om det er det de virkelig vil eller det de synes de må?

Og så er det enkelte som har gitt så teite svar at jeg har mer eller mindre gitt opp og fortsatt opplæringen på ironi.
Slik som denne litt blubbete tassen som i tolv-tretten års alderen satt på den gamle IT’n på ungdomsklubben og presenterte en plan like usannsynlig som å bli prinsesse eller cowboy.

Han var et eneste stort glis når han la det fram, og jeg tenkte mitt – at denne gutten trengte realitetsorientering i langt sterkere dose enn en svartkledd drømmer i cowboyboots kunne gi ham. Så jeg nikka, smilte og prøvde å prate det litt flaue øyeblikket vekk.
Jeg som for en gangs skyld representerte det trygge, trauste og realistiske ville ikke høre på slike barnslige fantasier.

En ting er å drømme om månen, men å virkelig nå den er noe en som e-døl ikke engang skal tenke på. Det var selveste Bygdedyret jeg var den ettermiddagen Joachim Skåren sa han skulle bli verdens sterkeste mann.

I dag vant han sølv i junior VM i benkpress…