For noen år siden da de forskjellige TV selskapene med varierende hell skulle prøve det meste som så kalt Reality TV, så var det et av dem som ville gjøre nerder til fotballstjerner gjennom det fiktive laget Tufte IL. (Navnet kom vel fra en LOTTO reklame så vidt jeg husker)  Husker jeg også rett så vant de flere priser på Gullruten også. (Det eneste laget noen gang vant vil jeg tro) Men konseptet var absolutt ikke av det verste – måtte sjøl en fanatisk Reality TV hater som meg innrømme. Jeg er av den formening at skal du på TV så får du ha litt å bidra med utenom å være lang og rar – det greide Juster mye bedre enn noen både før og etter, så den rollen er opptatt.

Derfor var det at ivrige forslag om at Tufte IL måtte jo være noe for meg ble møtt med foraktelige snøft. I all ubeskjedenhet så kunne jeg nok ha noe å gjøre på TV skjerm (eller et filmlerret) – men ikke i noe sånt. Da tredje sesong av Tufte skulle settes i gang så fikk jeg klar beskjed av både tidligere gymlærer og flere kompiser at meldte ikke jeg meg på – så gjorde de det. Nå var det til og med Drillo som skulle trene laget – hvem nå det enn er…
Angrep er som kjent det beste forsvar, så jeg klemte i vei en epost til produksjonsselskapet hvor jeg virkelig la ut min intense avsky mot fotball og at den eneste grunnen til at jeg ville med (som jeg egentlig ikke ville) var at jeg på riksdekkende TV kunne fortelle hva slags idioti fotball var.
22 timer etterpå ringte de fra produksjonsselskapet. Nå er ikke jeg ukjent med at planene mine skjærer seg, så både litt resignert, men gryende nysgjerrig så gikk jeg med på en tur til Oslo.

Jeg stilte opp slik jeg som regel går – svartkledd i boots, skinnjakke og fire dagers skjeggstubb. For et tydelig fascinert produksjonsteam så bretter jeg ut interessen for tegneserier, film, våpen og politikk. Og avskyen for fotball.
De gjør jo det eneste riktige – sender meg til psykolog. Eller sant og si så var en prat med en skalleterapeut obligatorisk for mulige reality-deltakere. Forståelig nok. Dama hadde en sær interesse norske innsjøer og vann, så hun kjente til både Etnesenn og andre steder i Etnedal. Javel, tenkte jeg – er det du eller jeg som trenger hjelp her? Men bortsett fra at hun synes det var påfallende og merkelig at min gamle gymlærer huska at jeg var dårlig i fotball og ville melde meg på, så forløp samtalen uten dramatikk. For ordens skyld så finner ikke jeg det minste rart at Aage Storengen huska det.
Så deg dro hjem relativt sikker på at nå hadde de skjønt tegninga. Reality er ikke helt Rust.
Men neida, to dager etterpå så var det ny Oslotur med og prøvespilling til laget. Det var et lite stykke å gå fra der vi skulle møte opp og ned på en idrettsbane, så jeg legger lista med følgende replikk. – Javel? Og de som greier å gå hele distansen er i for god form og blir sendt hjem?
Alle kom nå faktisk ned i god behold og for første gang i mitt liv så får jeg oppleve å være best i en idrett. (Dart, skyting og krokket som jeg faktisk er god i er sport – ikke idrett) Folk som bokstavelig talt gikk på hælene og andre som fikk astma-anfall av synet av en fotball greide jeg å utmanøvrere med et nødskrik og litt rått spill.

Nå begynte det å bli litt spennende og lysta til å bli med kom snikende, men da slår jo universet til og gjenoppretter balanse og orden i ligningen – av 16 stykker som skal tas ut så er jeg nummer 17. Var det noen som var overrasket?
Men jeg kan med stolthet si – til Etnedal Fotballklubbs store fortvilelse – at jeg er den i E-dalen som har vært nærmest å bli trena av Drillo!