– Sku’ vøre på fjernsyn du veit du!
Jeg har hørt den noen ganger – og siden jeg gjør mitt ytterste for å gjøre andre fornøyd, så registrerte jeg meg i sommer hos det de kaller et casting- selskap. De jobber med å finne folk som nettopp skal på TV.
Jeg hadde ikke den helt store troen på dette, men det kosta ingenting å være registrert med CV og ønsker. Så ringte de fra selskapet som prøver å finne Daniels Craigs etterfølger som Bond. James Bond.
Neida, men jeg fikk en mail fra Feelgood Scene Film og TV om jeg ville prøve en bitteliten rolle som plagsom bussjåfør med en turistguide i magen? Til en serie som kommer på TV 2. Så jeg filmer meg sjøl etter å ha skrevet om manuset deres til eDøl – og får hyggelig avslag. Regissøren ville ha en annen.
Men når jeg er involvert i noe så krasher jo ting, så det ringte en trivelig kar noen dager seinere som lurte på om jeg fremdeles var interessert? For det hadde skåret seg for den de egentlig ville ha.
Kort fortalt så var jeg på Gardermoen på mandag, lot som jeg kjørte buss oppover Gudbrandsdalen og tok en Rusteklikk light på en fyr som ikke likte opplegget med guiding.
Dette var jo veldig moro – synes jeg. Men det som var mest imponerende og veldig interessant – var å se en organisasjon – nærmest en organisme – som fungerer så fantastisk bra! Jeg skal ikke kritisere, men ellers er det gjerne slik at ting tar tid, det er ofte litt vanskelig, alle skal få si sitt og ikke minst skal en f.eks ha et møte så må en planlegge og varsle mange uker i forveien. Det skal kurses, avspaseres, ferieres og innimellom jobbes litt.
Film og TV produksjoner gjør det litt annerledes. I løpet av ei uke var tidspunkt for opptak forandra tre ganger. Det kunne tyde på litt manglende styring, men så skjer det noe imponerende. For alle – fra han som ringte meg opp til regissøren har stålkontroll! Alle veit hva de skal, uansett når det omsider skal skje, men ingen maser og spør, ingen sier at: – Nei, beklager! Det har jeg ikke rukket! Alle gjør de det skal – og alle er likevel fornøyde og veldig hyggelige!
Jeg som er fullstendig blank må spørre litt og instrueres litt, men det var helt OK! Så dette smitter – og jeg bare lar ting skje – jeg som liker å vite når, hvor, hvem og hvordan. Så når en hyggelig assistent med noe som ligner politikommunikasjonsutstyr på øret kommer og ikke spør, men ber om å få bilnøklene mine – fordi hun skal gjøre bilen min til location, så bare smiler jeg og gir henne nøklene.
Så går dagen, jeg sitter på verdens lengste – i tid – busstur til Sørumsand, later som jeg kjører bussen og avleverer noen saftige replikker på flytende eDøl. (Dere innfødte vil blø fra øra, men ingen andre hører forskjell på meg og dere. Helt sant!) Og i Sørumsand står Audi’n og venter!
Poenget mitt er at jeg tror vi må se på landet som en TV-produksjon og overlate styringen og organiseringen til Feelgood Scene Film og TV – for noe så ryddig, effektivt og proft har aldri jeg vært med på før!