Som en gul ost hang månen over Kyrkjeknatten og så ned over Graneisbygde med et smil som en klovn med gulsott.
På gradestokken sloss rødt og blått med å dra kvikksølvet til seg, men helt siden solnedgang hadde det ligget uavgjort på null.
Jeg hadde fått et innfall eller anfall av noe slag og hekta hodelykta rundt caps’n og lagt ut på kveldstur.
I egne tanker om rikdom og berømmelse fløt jeg likevel i god fart bortover mot Elveseter. Bommen litt borti vegen glimtet som to røde ulveøyne, men jeg skled lett forbi på sida der noen hadde vært på ferde med en spade i snøplog-kanten. (Kan det kalles snøPLOG-kant når det brukes freser til å holde veien oppe?)
Klovnemånen ble sakte malt over med en surrealistisk akvarell av skyer, og den siste enslige utelampa på ei hytte var snart passert. Refleksene på brøytestikkene kasta små nålestikk av lys tilbake fra hodelykta mi.
Det var da jeg oppdaga at GPS signalene på telefonen og trenings-app’n min var borte.
Det betydde bare en ting og jeg kjente blodtrykket stige. Jeg ville ikke kunne se hvor fort eller hvor langt jeg hadde gått. Og jeg som hadde så godt driv og bein som fungerte! Jeg forsøkte å restarte programmet, men det samme skjedde – ingen lengde eller hastighet ble registrert. Jeg følte meg skikkelig skuffa og snytt.
Så jeg bestemte meg for å hevne meg med å skrive noe som så ut som en spennende Ruste-historie – men helt uten poeng – så dere også fikk dele noe av skuffelsen! Hah! Got you!