Ja, som i revolusjon. Gjøres helt om og det bør tenkes helt anderledes. Så nå skal jeg være litt seriøs – i et fengslende innlegg, kanskje? :o)

I dag er det den statelige instansen Kriminalomsorgen som står for gjennomføringen av straffen domfelte får.
Det uttalte og underliggende ønsket bak dagens ordning er firedelt.

1. Utøve gjengjeldelse – kan sees på som hevn – på vegne av offer og/eller samfunn mot en som forbryter seg mot samfunnets nedskrevne forordninger.

2. Re-habilitere lovbrytere gjennom både påført ulempe og/eller andre virkemidler.

3. Avskrekke samfunnets innbyggere fra å bryte nedskrevne forordninger gjennom trusselen om ulempe.

4. Beskytte samfunnet mot skade fra farlige individer

Det norske samfunn har utviklet seg til et av de systemene i verden som er mest sivilisert. Det meste foregår i svært ordnede former uten for mye "skrik og skrål" – bruk av fysiske tvangsmidler – selv i fengsel – er ikke svært utbredt. En av pilarene i gjennomføringen av straff er humanistiske prinsipper.

Allerede her bryter 1 målsetting med måten straff gjennomføres. Straff ER ikke humanistisk, det er ingen intelligent reaksjonsform og hører en lang mer primitiv tid til. Et menneskesyn som ønsker å påføre andre ulempe er i seg selv en trussel mot samfunnet, siden en da viser at bare en har en i egne øyne god nok grunn så kan andre påføres ubehag – om en i varierende grad.
Den følelsesmessige siden hos et offer og samfunn- ofte omtalt som den alminnelige rettsfølelse – skal rettferdiggjøre den ulempen som påføres etter en noe raffinert øye-for-øye prinsipp.
Skal altså følelser – disse flyktige fiender av fornuft og logikk – diktere et samfunns reaksjon?

Det bringer oss til punkt 3 i hensikten med dagens ordning. Skal et samfunn som hyller humanistiske prinsipper skremme sine innbyggere til lydighet? I et land der mange er kritisk til strømhalsbånd for å gjøre hunder sauereine, og der piggtråden jeg fremdeles har på toppen av gjerdet for å holde nabokyrne ute fra eiendommen er forbudt, skal altså true mennesker til lydighet?

Hva skal vi så gjøre isteden? Da må vi se tilbake på lista under punkt 2. Ønsket om re-habilitering. Det er her Den Store Forandringen må komme. Det må fremdeles legges begrensninger på bevegelsesfriheten til dømte der det er nødvendig for egen og andres sikkert, men ut over det så bør vi avskaffe oppbevaring og lås inne systemet. Det er avleggs.

Hver lovbryter må i steden i første fase underlegges en svært grundig og nøye kartlegging – om nødvendig med egnede pressmidler. Slik kan en forsøke – og forhåpentligvis klare – å sirkle inn så nøyaktig som mulig hva som gikk galt. Hva som gjorde akkurat denne personen til en lovbryter:

Etter hvert som en bygger opp økende kompetanse på dette området vil kartleggingsfasen kunne reduseres betydelig. Da kan en konsentrere seg om å forebygge gjentakelse – altså virkelig re-habilitering. Den store nytten vil likevel ligge i å bygge opp systemer som fanger opp mulige lovbrytere FØR et lovbrudd skjer.

Som nevnt så må samfunnets sikkerhet tas enda bedre var på enn i dag, så jeg avsverger ikke mur og lås – der det er nødvendig, men som prinsipp er dette helt forkastelig og ikke et samfunn som roser seg av de ypperste av humanistiske verdier verdig. Og må kun brukes som direkte beskyttelse.

Jeg kan vanskelig se at det finnes argumenter mot dette utover følelser som genererer ønske om å gjøre andre vondt – uansett selvrettferdig motiv. Og mennesker med slike følelser utgjør vel egentlig en fare for samfunnet selv, og burde kanskje være de første som ble underlagt en ny Kriminalomsorg?