Altså… jeg er stor tilhenger av dyrevelferd. Noe så godt som alle bønder også er. For mange er det slik at de står med tårer i øynene når dyr sendes til slakt eller må avlives av andre årsaker. Det forstår jeg godt! Jeg også har grått mine modige tårer over hester og lam.
Men samtidig så hverken kan en eller skal en drive med dette hvis følelsene skal få styre alene.

Derfor må jeg ta litt biologi for dere. Et såkalt husdyr er IKKE det samme som det vi kaller oss selv – mennesker. Derfor kan vi ikke sammenligne hvordan disse to organismene fungerer. Først og fremst mentalt. Selv om det er helt naturlig at vi overfører vår opplevelser av virkeligheten på dyr, men det blir ikke fakta av den grunn. Mekanismen er veldokumentert – jo mer noe ligner på oss – jo større sympati vekker det. Et godt eksempel er f.eks forkjempere for dyrs rettigheter (noe som kan ha mye godt for seg) engasjement for rovdyr. (Som ikke har så mye godt for seg)

De har et menneskelignende utseende, de har årtusen lange tradisjoner for mystikk og legender sammenvevd med vår kultur – og en mimikk hvor vi mener vi kan se og forstå følelser.
Selvfølgelig sympatiserer en med dette på et følelsesmessig plan. De skal få leve, de skal være fri og slippe innblanding og overgrep fra mennesket.

Samtidig – som det står i Donald – dør det milliarder av fisk daglig i store smerter gjennom sakte kvelning, brutalt klemt sammen i garn og revet bort fra sitt naturlige element. Og ingen – absolutt ingen – bryr seg! Siden fisk bokstavelig talt ikke ser ut som folk!

Noe som viser en ting – ønsket om dyrevelferd dreier seg KUN om følelser. Og greit nok! Vi skal ha dem med – det sikrer en god nok balanse mellom biologiske fakta og hva vi selv er komfortable med.

Så hva er så fakta? Jo, selvfølgelig føler dyr velvære, smerte og frykt. Men vi kan ikke relatere det til hvordan vi opplever dette av en årsak – dyr med veldig få unntak er ikke klar over at de finnes! De har ingen opplevelse av jeg’et. Unntakene er f.eks vår nære slektninger i menneskeapene, delfiner og pussig nok kråkefugler! De har en grunnleggende forståelse av at de er noe. Det har IKKE husdyr! Glem de store uttrykksfulle øynene med lange vipper, snuta og gapet som kan se ut som den smiler!
Det er ikke reelt! Det er like langt ut i fantasien som når Lillebror snakker til Knerten!

Vi kan ikke forestille oss hvordan det å ikke forstå at en finnes føles – det er et tema for årelang filosofisk undring og fundering! Derfor kan vi ikke, skal vi ikke og må vi ikke overføre vår forståelse av slikt over på dyr – og vi må heller ikke gi dem rettigheter som er helt meningsløse i praksis.

Når vi har dette på plass så kan behandle dyr på en etisk god måte som minimaliserer lidelse og sikrer god avkastning, gjennom en tankegang basert på slik ting ER – framfor hvordan vi FØLER det.