Det er ingen hemmelighet at jeg liker å diskutere. Det er heller ikke ukjent at jeg er vond å stoppe kjeften på. Men det skjer. Det skal vi ikke snakke om nå.
Vi skal heller se på de interessante fenomenene som forekommer når smella mi bare fortsetter å gå til det inntreffer en del reaksjoner.

Først av alt så skal vi ta litt ærlighet – alle som liker å diskutere liker sin egen stemme. Enten det er direkte eller som tekst. Det er ikke bare negativ egosentrisk narsissisme i det, for det holder liv i engasjement og motivasjon for å legge seg opp i/bry seg med/engasjere seg i – ting en strengt tatt ikke har nytte av sjøl. Og det kan iallefall være bra.

Jeg vil likevel aldri bli noen stor taler eller oppleve at folk flokker seg rundt meg for å dele sin udelte enighet med mine synspunkter. Av samme grunn som jeg aldri kommer til å jobbe som bruktbilselger. Ingen tror på det jeg sier. Det forårsaker ikke den hele og fulle overbevisning om det som ikke kan sees, som Skriften sier.
Overbevisning er nemlig ikke nødvendigvis rasjonell eller basert på logikk, såkalt fornuft og forårsaket av tankerekker, argumenter og en konklusjon for de fleste. Nei, det er basert på engasjement, begeistring og appell til menneskets lystsenter. Vi tror, mener og er overbevist om det som passer vårt velvære- og så pakker vi det inn i passende argumentasjon. Dette er heller ikke noe jeg er fri for, men jeg prøver i det minste! Først og fremst med det som gir et uvurderlig våpen som debattant. En hører etter hva andre sier! Du kan ikke ta folk for å kjøre blå Ford hvis de beviselig kjører en grønn Volvo! Og da må du faktisk finne ut hva de kjører – og da er det en velprøvd metode å høre hva som blir sagt.

Men sjøl om en kommer med passende argumentasjon, men en som meg mangler denne udefinerbare egenskapen som kalles charme, så kan sølvtunga med turbo og sjølkvesende slitestål gløde av mitt eget engasjement, men så lenge det ikke antenner en brennende iver hos andre så er jeg ofte sjanseløs. Uansett kvaliteten på argumentene.

Likevel så skjer det jo det at noen skjønner argumentene mine, og de ser at de er gode, men de strider mot deres egen overbevisning. Det forvirrer. Og ingen liker forvirring. Like lite som de liker å vite sånn innerst inne at de tar feil. Noen har – i dette tilfellet meg – rørt ved sjølve Livsløgnen.
Oh-oh! Ut med klørne og ned i skyttergrava and we’re now at DefCon one!
Det jeg har gjort er som regel å bygge et solid fundament og reisverk av argumenter og to-fire, fletta et solid reip av tankerekker og lagt en Konklusjon rundt halsen på den jeg diskuterer med. Stramma løkka med litt sarkasme og stakkaren eller stakkarinnen står nå på tåspissene over fallemmen, mens jeg står og trikser med fjernkontrollen (jeg bygger ikke no’ low-tech ræl) til utløsermekanismen.
Mens de står slik halvkvalt av konklusjonen så kommer ofte noe lignende dette: – Skviiik! Piiip! Jeg er glad jeg ikke er som deg! – Jeg synes synd på deg! – Sånne som deg er farlige!
Ja, stort sett går det på hvor ille jeg er. Buh fuckin’ huh!

Kjære, nå snart hengte lille venn – hvis du ikke kan snakke om det jeg snakker om, men heller vil snakke om meg, så må du gjerne få lov til det, men du har tapt diskusjonen. Sjøl om det trolig ikke oppleves slik siden jeg ikke har charmert deg til å føle deg vel sammen med argumentene mine. Og hva du mener om meg er naturligvis noe du har rett til og si noe om, og jeg har også et ansvar for at jeg ikke skal plage noen, men siden det er motsetningene mellom hva jeg sier og det du vil mene som er problemet, så er det ikke jeg som plager deg, men motsetningen. (Jeg har ikke dratt inn kvisene dine eller mora di) Kan du da ta det med motsetningen og ikke med meg? For sjøl om jeg av og til som nevnt kan legge meg opp i ting jeg ikke er mitt ansvar så er det grenser for hva jeg skal bry meg med. Og den grensa går ofte ved hva verbalt avrettede debattkadavre mener om meg.

Så ok, da tar vi andre omgang Se! Her er mannen og DER er ballen! Go get it!