Mote fascinerer meg litt – og irriterer meg mye. Fascinasjonen er på ingen måte av hvordan klær ser ut, det er meg klinkende likegyldig, men sjølve fenomenet – dette at en skal kle seg i noe uten annen grunn enn at det er ….ja, mote – er for meg så dumt at det virker helt uforståelig. Likevel vier folk livet sitt til  det som er rett og riktig – ifølge moten.
Opprinnelsen er jo ganske opplagt – kvinnfolk med for god tid. Mens mennene var ute og jakta mammut, så satt kvinnfolka hjemme ved hulene og var gravide eller passa allerede fødte unger. Siden du ikke får gjort så mye annet fra barn er født til de er en 6-7 år enn å passe på dem, så fikk de god tid og anledning til å snakke sammen, mens de holdt på med håndarbeid. F.eks å lage klær – der sånt var nødvendig, og så begynte de å kaste bort tida på å pynte disse klærne. Der det ikke var behov for pelsforet tanga og BH av jern (Ok, så er jeg fan av damene i Conan The Barbarian) – så pynta de likevel de små snorene og skinnfillene de gikk med  – nettopp for bare pynt.
Av en eller annen grunn så økte statusen til den jenta med den fineste pynten.
Det kan være så enkelt som at hvis et kvinnfolk pynter seg for en mann, så er hun allerede tilgjengelig, slik at det ikke var pynten som gjorde henne attraktiv, men at det bare viste at hun var klar for pjusking i graset.
Likevel så har fenomenet mote eksistert og florert på egen hånd lenge før noen fant opp ordet.
Men igjen er dautid et stikkord – for når støvsugeren, kjøleskapet, innlagt vann og boksmaten kortet kvinners arbeidsdag i hjemmet med omtrent 90%, og de attpåtil – grøss og gru – fikk egne penger! – så eksploderte moten til å bli en milliardbransje.
Og det er mannens skyld. Siden mannfolkene hadde kommet seg hjem fra mammutjakt, funnet opp industrisamfunnet, jordbruk, byråkrati og handel så oppdaget selvfølgelig noen samvittighetsløse jævler – ofte kjent som Høyre-folk – at dette kunne en tjene penger på! Standard framgangsmåte for kommersialisme er følgende: – noen vil ha noe, start å produsere det – selg det til riktig pris. Og riktig pris er hva noen er villig til å betale.
Og da slipper helvete løs i bokstavelig talt alle tenkelige farger og fasonger.
Og her kommer da slangen i …eh…helvete? – inn på scenen. Det har helt fra tilbake til huleboerdagene vært noen som så ut som menn, men som ikke synes mammutjakt var så stas, de trivdes bedre sammen med kvinnene, likte å pynte seg og synes ikke spretne pupper eller svingende rumper var så stas. De ville heller ha den spretne rumpestumpen på en av samme kjønn.
Nå kunne jeg legge ut om fenomenet homofili – og mulig jeg skal gjøre det en gang – men nå skal jeg nøye meg med å si at jeg finner svært få rasjonelle grunner til å si det er unaturlig (Siden denne brysomme vitenskapen har torpedert det ene argumentet mitt etter det andre, og jeg hører til denne sjeldne rasen som innretter meningene mine etter fakta og ikke hva jeg vil mene.) – men jeg får meg ikke til å like synet av to mannfolk som kliner. Utover det  – DILLIGAF!
Likevel har homofile menn dominert motebransjen på designsida. Det er ikke bare en klisje – designer du moteklær for kvinner så er det helst ikke kvinner du vil få klærne av.
Da har vi introdusert historien, klargjort premissene og kan begynne på kritikken.
Først og fremst har vi ressursene. Her maser en om klima, miljø og en skal spare på alt fra strøm til papir, men ingen hever røsten mot at kvinners garderobe må byttes ut med en urimelig hyppig frekvens. Og det har hjelpe oss smitta over på en del «mannfolk» også. Ikke bare fullt brukbare plagg, men uslitte, bortimot nye plagg er ikke til å bruke fordi de er umoderne. Kunne Bellona, Kurt Oddekalv og diverse andre treklemmere og ulveelskere demonstrere litt mot dette og la bilkjøringa mi være i fred sånn et års tid?

Også ikke minst prisen på merkeklær! Du får bruktbiler for prisen på enkelte kreasjoner fra den homofile kreativitet!
Og her ender vi opp på det alvorligste problemet innen motebransjen, med de verste konsekvensene. Motebransjen er ei fristende honningkrukke for unge jenter med drøm, ønske og håp om superstjernestatus. Og det krever alt en har og mye mer. Og en ting en ikke skal ha noe av er fett eller former! Hesjastaur er ikke sexy, men likevel så er det «jenter» med en sånn fasong som vrikker seg over catwalker verden over, så magre at en hører pircingen i navlen klirrer mot bekkenbeinet.
Og hva kommer så dette av da? Mine damer, herrer og designere – her er en teori!
De fleste designere i denne bransjen er som kjent ikke heterofile. Vi som derimot er det deles grovt sett i to kategorier – pupper eller rumper. (Jeg er som vanlig sær og liker begge deler. Jeg er heller ikke kresen bare det er perfekt)
Når en homofil skal synliggjøre det han finner estetisk tiltalende så vil det seksuelle ligge i bunn – som det gjør med det meste. Han vil altså ikke føle seg tiltrukket av kvinnelige former, men av denne før nevnte hesjastauren, uten disse formene, men noe som minner om en ung gutt. Som han da kan kle opp og pynte på mer eller mindre fantasifulle måter. Og da blir forvirringen total. Når kreasjonen sendes ut til publikum – ofte bestående av kvinner – så ser de både pynt og en kropp som en ung gutt – som en hver heterofil kvinne også vil begjære! Er det rart mote slår ann hos kvinnfolk?

Miljøet for og av modellene i motebransjen er verre enn både film og musikk – sjøl om det der også er mye elendighet. Mye penger (om du lykkes) lite mat (enten du lykkes eller ei) lite stoff utenpå kroppen, ofte adskillig mer inni. Alltid noen magrere, høyere og ikke minst yngre som glefser etter deg fra alle kanter. Og det faglige miljøet er vel heller ikke noe som produserer Nobelpriser i fysikk…

Dette her er kort sagt ikke bra! Og vi kan rette en harmdirrende pekefinger mot en avgjørende faktor. Alle personlige tragedier, anaroksitilfeller, neddopa skjebner og knuste drømmer forsaket av motebransjen legger – hvis teorien stemmer – ansvaret på homofil lyst!
Skal noen ta tak i dette her og skrike STOPP snart?