Til tross for at jeg må innrømme et noe feminint trekk i å like og om-møblere, så har jeg likevel en Manns praktiske syn på innredning, hvor funksjon og nytte kommer før det kvinner og homofile finner viktigst. Hva i huleste det nå egentlig er… Mulig lesbiske kan svare på det, siden de i alle fall på noen felter forstår hva vi gutta liker, men kanskje også forstår sin kvinnelige side – litt avhengig av hvor høy traktor-faktor de har.

Men det var innredning vi skulle snakke om – nærmere bestemt dette fenomenet jeg aldri har helt forstått – nemlig spisestue. På lik linje med kjøkken er dette ikke bare et rom, men noe som også beskriver innholdet. En kan kjøpe seg ei spisestue og en kan kjøpe seg et kjøkken og plassere det i et rom. Derimot et soverom, et bad eller ei ordinær stue må du liksom bygge fra grunn av. Det er sånne forskjeller som gjør meg forvirra bare med starten.

Men greit! Ei spisestue er altså et bord og et ukjent antall stoler, som plasseres gjerne i samme rom som ei allerede ordinær stue. Hos de fleste så benyttes dette interiøret til mellomlagring av post, vasket tøy og støv. En sjelden gang ved jul og nyttår så fjernes post, tøy og støv og erstattes med finere dekketøy, duk og lys. Da skal en ha selskap, så her drikker og spiser man, før man velter seg over i sofaen – som altså er strategisk plassert i samme rom.

Og her steiler praktikeren i meg – han er ikke særlig effektiv nettopp i praksis, men i teorien er min praktiker fullt på høyde med sinna-snekkere og Valdres Bygg.
Dette viste seg i sommer da jeg fikk blant mye annet fint ei spisestue. Blakk som jeg stort sett er så har jeg tatt på meg rollen som sirklende åtselgribb i bekjentskapskretsen. Jo da, så jeg dro herligheten inn i stua og ble stående å se på den mens jeg venta på at den feminine følelsen av – Neeeeei, så fiiiiint! (Hjerte hjerte!) skulle sige på…. Det gjorde den ikke…. Den gjør sjelden det (Bortsett fra når jeg fikk lyssatt våpenskapet mitt, men den var mer sånn  – Oh yeah! Who’s your daddy!)
Hva i svarte hakke hundremeterskauen skulle jeg med det der? Var konklusjonen. Og dette her kjøper folk i dyre dommer fordi en liksom bare skal ha det. I hine hårde da jeg vokste opp og dinosaurene ennå ikke var blitt olje, og hulder og troll enda fantes i norske skoger og fjell, så åt både husets innvånere og gjester ved kjøkkenbordet. For anledningen flyttet litt og duksatt, men så vidt jeg kan erindre så smakte muttern’s koteletter så godt at jeg tviler på om inntak i stua – eller i ei spisestue – kunne forbedret den, eller gjort selskapet mer underholdende.

Men fordi det skal være slik – altså uvisst av hvilken grunn – så opptas et ikke ubetydelig areal av husets boflate av noe som fyller sin oppgave maks fire ganger i året på sitt beste. Sorry, folkens – kall meg barbar, umoderne, huleboer og anarkist – men dette kunne jeg ikke være med på! Praktikeren i meg tok overhånd etter å ha sørget for at min svake feminine side fikk det den trengte av ømhet og varme – ved å slenge den i peisen, så den ble både øm og varm – så slang jeg også ut det noe overdimensjonerte kjøkkenbordet og satte ”spisestua” på kjøkkenet. Noe redusert i forhold til antall stoler og satt i en krok. Da krøp go’følelsen inn over meg. – Ja, men det var jammen lurt! (Smilefjes!)

Dette betyr sikkert at i henhold til sivilisasjon og høyt utviklet kultur kan jeg ikke innta fast føde i stua, men mennesket lever jo ikke av brød alene, så problemet er løst. Fordi på stua fikk jeg da plass til et monster av ei bokhylle, samt verdens mest behagelige og styggeste doble stressless, slik at jeg kan sitte å se på alle bøkene jeg har lest.