Dette blir om meg – ingen andre. Det er noe jeg vil fortelle i fullt alvor for en gangs skyld.
Jeg har fysisk sett ikke så mye klage over – sjøl om med dagens krav til hva «alle» skal ha, så er jeg faktisk på eller under fattigdomsgrensa – og jeg har vært det lenge.
Men både litt av grunnen til at det har blitt slik og mesteparten av grunnen til at jeg takler det er at jeg er ukuelig – og trodde jeg – uhelbredelig optimist. Jeg har sagt at jeg ikke har et problem som ikke er relatert til økonomi. Og det har jeg følt og ment har vært sant.
Nå er det ikke helt sikkert det er tilfelle lengre.

Det jeg opplever kan nok komme av belastningen med «fattigdommen» – og fagfolkene sier at det ville være rart om det ikke var slik.

Men la meg starte med begynnelsen. Ei helg sist i februar fikk jeg feber. Jeg trodde jeg fikk influensa – noe jeg har hatt to ganger før i mitt liv, og resignerte med at dette ble virkelig vinteren min – hvor jeg to uker før hadde hatt omgangssjuke – som jeg ikke hadde hatt på nesten 30 år.

Men det var ikke influensa. Feberen sank litt og verkinga i ledda ga seg litt uten at jeg fikk de andre symptomene, så jeg krølla meg sammen i stresslessen foran dataskjermen og tenkte jeg skulle se over hvordan verden hadde hatt det uten meg et par dager. Jeg henter opp et innlegg fra VGD der en hadde svart meg – og da skjer det. Jeg forstår ordene, men ikke setningene. Jeg prøver igjen, rister på hodet klarner blikket og forsøker å få med meg hva Titan_Sable mener. Han er vanligvis klar som en fjellbekk. Det kan en ikke si jeg er. Flere forsøk. Ikke snakk om at jeg får ikke noen mening i det han skriver. Jeg må innrømme jeg begynner å bli litt bekymra. Jeg har høyt blodtrykk fra før av og mor døde av slag bare så vidt over 60.

Litt svekka av feber fra før av er dette litt utrivelig. Så blir det enda verre. Og denne er til dags dato vanskelig å beskrive – og det er for en halvproff ordsmed frustrerende nok.
Noen har kanskje en sjelden gang opplevd det som kalles søvnparalyse. Jeg har det relativt ofte. Og veit hva det er – hva det kommer av og at det ikke er farlig. Men det kan være skremmende. Du veit du sover og drømmer, men du klarer ikke å våkne. Drømmene du har er mye mer livaktige enn de vanlig, fordi du er nesten våken. Det som jeg følte denne søndagskvelden i februar minner om dette, bare omvendt, jeg veit jeg er våken, men det føles ikke slik. Helt – pardon the french – for jævlig!

I tillegg begynner det å prikke i ei hand og som en maur som forflytter seg under huden «går» følelsen sakte fra finger til finger.
Jeg tørr ikke annet enn å ringe legevakta. Da kommer neste overraskelse – jeg sliter med å finne ord når jeg skal forklare meg. Jeg – veltalenheten inkarnert med turbodrøvel og sølvtunge med sjølkvessende slitestål – får ikke forklart hva som er galt uten å slite! Nå er panikken veldig nær.
Men jeg får nå fram såpass at jeg blir bedt om å komme til Fagernes. Terje han stiller opp kjører en usedvanlig mutt Rust.

Legevakten gjør en med de utstyret de har en grundig undersøkelse og finner ikke noe fysisk galt – heldigvis. Jeg har fått igjen talens bruk sånn noenlunde, jeg skjønner igjen Det Skrevne Ord, men denne motbydelige Følelsen – den sitter der ennå.
Men den forsvinner omsider – ei lita stund.
Noen dager etter er jeg på MR – og får papirer på at fysisk sett er huet mitt heeeelt  i orden!

Så en kveld da jeg egentlig trodde jeg var «trygg» – så siger Følelsen på igjen. Den fester seg i mellomgulvet og nede i magesyra løfter ei slimete, våt rotte sitt stygge fjes og begynner å gnage urolig på innsida av magen min. Iallefall er det slik jeg ser det for meg.  Ledsaget av Den Urolige Rotte følger en annen skyggeaktig Følelse – som jeg ikke får skikkelig tak i. Den er en ond fetter av den jeg hadde i februar, men mer subtil og enda vanskeligere og verre å beskrive. Den sniker seg rundt meg – smyger seg litt bort for så og sette klørne i meg igjen. De synker inn og borte blir alt jeg kan glede meg til, alt jeg har lyst til og alt jeg liker. Og det føles som om de er borte for alltid. Jeg er våken, men i en tilstand der ingen ting fungerer som vanlig. Ingenting føles som det skal gjøre. Jeg kommer ikke på de enkleste ting uten å virkelig tvinge meg til konsentrasjon. Prøver jeg å sove så flakker usammenhengende motiv forbi på Det Indre Øyet, eller henger seg opp og sender samme «film» om igjen og om igjen – som når en har feberfantasier.

Jeg tar meg sjøl i nakken. Den svartkledde Skeptikern jeg sier jeg har en halv meter bak meg til en hver tid som et bilde på rasjonell, kynisk realisme og fornuft røsker tak i meg og snerrer iskaldt og forsøksvis beroligende i øret mitt: – at dette er bare en følelse, følelser biter ikke, de har en grunn, det er kun elektrokjemi gone bad – ikke noe annet. Årsaken er som det alltid er når du føler deg litt utilpass som alle gjør til tider – du er lei mas og/eller blakk! Alle er litt bi-polare innenfor normalen. Livet er ikke bare Spåtindturer i strålende solskinn, noen ganger er det Mørkgånga i tåke og pøsende regn! Just deal with it, Rustil!
Mitt svartkledde fornuftige Jeg høres som vanlig ut som en krysning av Andrew «Dice» Clay og Clinter’n – og jeg veit han har rett. Men hjelper det? Ikke det aller minste! Ikke veit jeg hva som utløser anfallene, ikke veit jeg hva som gjør at det går over, ikke kan en så lett se jeg har dem (stort sett fordi jeg prøver å unngå folk når det står på) Men jeg regner med at noen har merka det. Men sjøl det intense ubehaget er så diffust at jeg får ikke nok tak i det til å si mitt patenterte – ÆU! engang.

Selvfølgelig kan jeg ikke slite med dette alene. Jeg har bedt om hjelp og får det – sjøl om ting ikke akkurat går fort, så skal jeg selvfølgelig utredes, diagnostiseres, måles og veies (mista 6 kilo som følge av dårlig matlyst når det står på Ju-huh! En tar med seg de gleder en kan!)

Hva dette er veit jeg altså ikke, det kan være psykisk, det kan være min gamle uvenn migrene, som har vært snill ei stund, men kan ha kommet igjen som noe de kaller stille migrene – da har en ikke vondt i huet, men det meste annet kan slå seg vrangt – inkludert følelser. (Hm! Hørtes kjent ut!)
Det er ikke annet å gjøre enn som vi sier her i dalen – Vi får se da vettu’!

Men – så langt er jeg sjukmeldt. Klarer fremdeles til tider å slenge med kjeften, bakbeina fungerer også, men jeg har altså som enkelte vil ha sett langt ned DataSmia. Synd, men dette var et spark bak til å få gjort det. Ganske enkelt fordi nettbrett overtar i større og større grad for både stasjonære PC’er (som nesten ikke selges lengre) og bærbare. Det er stort sett disse to maskintypene jeg har drevet med, men nettbrett hverken oppgraderes eller repareres – de byttes ut. Så om ikke så lenge ville altså grunnlaget for DataSmia være borte – derfor kutta jeg tvert nå og satte kroken på døra.

Hva skal jeg så drive med? Bortsett fra å få fanga, satt ord på, og offentlig henretta denne Følesen jeg får og har alt for ofte – så har jeg ingen aning! Og det er egentlig ganske godt! Akkurat nå…