Først må en si litt om fri fra barn! Tenk på utrykket – ungefri. Mange bruker det og sosiale medier forkynner ofte denne statusen. Jeg vil på ingen måte til livs bruken, og jeg har den dypeste forståelse for at fri fra ungen eller ungene oppleves som positivt – MEN jeg vil at hver enkelt skal være klar over – sånn innerst inne – hvor grusom stygg denne frasen er.

For å kunne si dette må jeg nødvendigvis sympatisere med de som har barn. Og standpunktet kan på en måte rettferdiggjøres med at jeg er verre enn dere som har unger.  Siden jeg har tatt ungefri til det ekstreme og hverken har eller vil ha unger.

Og hvorfor vil jeg ikke det? Lang historie – som innbefatter at jeg er skyr ansvar, er lat, egoistisk og veldig klar over alt dette. Så klar over det at jeg faktisk legger både arbeid i og tar ansvar for å ikke få unger! Som vi veit fra tidligere utbrettninger av meg så har jeg diverse motsetninger innebygget i meg. Dualisme på fint – inkarnert (det er visst også litt fint)

Og sjøl om jeg da er litt todelt, så trengs det likevel en til for at det skal bli unger av det. Litt å tenke på for beilende kvinner kanskje? Involverer en seg med meg så blir det automatisk – iallefall mentalt – en trekant.

Vel, det var reklamen, og da er vi inne på kjerringfri. Siden jeg prøver å unngå såkalte romantiske forhold nesten like iherdig som farskap. Og da begynner jeg visst i følge folk som skal ha greie på hoder og sånt og bli så sært at det nærmer seg det unormale. I beg to differ – jeg er normal – verden er klin gær’n! Eller iallefall den mannlige halvdelen – kvinnfolk forstår jeg ikke – i likhet med den andre halvparten av verden, så hvorfor kvinner ikke er single på livstid skal ikke jeg uttale meg om. Dere får ha meg unnskyldt – dette blir fra an Manns perspektiv.

Først og fremst anerkjenner jeg at det ikke hadde vært bra om alle var som meg – men i likhet med homser, transer, dendrofile (tenning på trær) og andre rare dyr med spesielle lyster påberoper jeg meg min særegenhet – lysten til å være aleine! Jeg skader iallefall ingen – ikke engang bjørker voldtar jeg! Sjøl det mest sexy, velduftende briskekjerr får stå i fred for meg!

Men hvorfor har jeg mest lyst til å være aleine? Har jeg ingen andre lyster? Ingen kommentarer utover at fysisk så fungerer jeg helt etter oppskriften. Ting går opp og ned som de skal…
Og jada, det er så mye fint med tosomheten. Sex’n er en ting (Hvordan blir sex en egentlig? Vel, det får de som er gode i matte ta) – men det er denne nærheten, intimiteten, kosen og Kjærleiken – som særlig venninnene mine «argumenterer» med når jeg blir på mitt mest kaldsvarte kyniske. Neida, jeg benekter ikke dette heller – jeg kun prøver å gjengi det tilsatt passende dose overbærende sarkasme.
For er det verdt det? Jada, vi har disse Øyeblikkene – og jeg har hatt dem! Men er ikke prisen veldig høy? Ingen har problemfrie forhold – to mennesker går ikke i sammen som hånd i hanske. Noen er vott, for ikke å si dott, som tilpasser seg den andre parten – som da vil tøye stoffet lengre og lengre. Noen er en stiv kjørehanske, hvor den andre har 6 fingre og ti tommeltotter. Det blir trøbbel – og alt mellom der. Men vondt gjør det uansett. Og det er mulig det er her «problemet» mitt ligger – lav smerteterskel – både for mer sjøl og for andre. Jeg tåler å ha det vondt – men jeg liker det ikke, og kan det unngås så gjør jeg det.
– Gå utenom, sa Bøygen til Peer Gynt. Meg trenger ikke Bøygen å be engang – jeg er allerede rundt neste sving med hylende dekk.

Og hva er det som er så vondt da? Bruddet er muligens verst – og det kommer. All statistikk er klinkende klar 50 % av alle langvarige forhold ryker. End of story. Eller rettere sagt – det er da Love erstattes med Horror i Story. Alt i fra iskald avsky til glødende hat, mens den andre parten kan føle det stikk motsatt.

Men før dette skjer så skal en gjennom mye vondt. Sjalusi – er hun glad i meg? Og bare meg? En nagende uvisshet som bare kan dempes av tro og bedøves av at hjernen mer eller mindre kobles ut av Forelskelsen. For du KAN ikke vite hva et annet menneske tenker innerst inne. En må bare tro hvis en klarer og da stole på troen. Det er litt pussig med såkalte ateister – som ofte nekter å tro på noe som ikke er bevist, f.eks Gud. Men likevel tror de glatt at partneren elsker dem og bare dem – sjøl om statistikken klart beviser at i halvparten av tilfellene så enten er det feil eller så blir det feil. Men tror det gjør de – åh hjelpe seg som de tror!

Så kommer kommunikasjonen! Og der også går det på tro – helst fra kvinnens side. Mannen sier en ting – kvinnen tror hun hører noe helt annet, eller at han mener noe helt annet. (Til opplysning for kvinner – det gjør vi aldri. Men jeg må vel kanskje si at vi gjør det for at det skal være en sjanse for at dere tror vi ikke gjør det?)
Dette er et problem som har komediens skjær – jeg ser det, men sjøl de morsomste komedier mister poengene etter lang nok tid og mange nok visninger.
(Og under dette ligger Spørsmålet som ei diger stygg gjedde – ennå godt skjult av forelskelsens duggbelagte strå i vannkanten, men den er der: – Elsker hun meg?)

Så er det passformen da. Som vi husker – her er det sjelden hånd og hanske, men mer tre meter høy trailer gjennom to meter høy tunnel…
Og det er de små tingene. Den legendariske Korken på Tannkremtuben, dolokket oppe eller nede og fredagspilsen med gutta. Mange sier at de beste forholdene er de der partene ser minst mulig til hverandre. Det er noe i det – å gå og trå oppå hverandre er ikke bra, men hva om det ene parten elsker tråkking og den andre hater det? Oooups!

Alt dette «veit» jeg vil komme. Mye sikrere en alt det andre jeg bare tror på. Gud, demokrati, multivers, al-Qaida og ikke Bush sto bak WTC terroren, chemtrails er tull, Kennedydrapet er ikke oppklart og The Good Guys Will Win til slutt.
Likevel vil altså påstått vanlig, normal og rasjonell tankegang at jeg frivillig og med åpne øyne skal utsette meg for alt dette som høyst trolig vil skje – bare for å belønnes av noen få Øyeblikk (Fira sekunder hevder Magnus Uggla) av Total Lykke.
Her sier en altså til en bjørn som står å snuser på haugen med molte midt bjørnesaksa: – Jamen hør nå her da, bamsefar! Selvfølgelig så smekker saksa til rundt foten din. River skinn og sener, knuser bein og møtes midt i beinmargen, så lider du der i dagevis før du får ei kule i nakken, men tenk på den vidunderlige smaken av moltene før fella klapper sammen da! Kom igjen! Tråkk utti nå!
Hadde jeg vært bjødden så hadde jeg rygga, stilt meg på to, lagt labben i kors, skakka på hodet og sagt: (Med patentert ironisk skepsis) – SER jeg så dum ut?

Nå skal jeg ikke underslå at er molta fristende nok, så kan det nok skje i framtida jeg tråkker utti. (Og jeg har vært i saksa – og sett så dum ut) Men jeg drar ikke på moltetur, jeg ser knapt nok etter kart og byr noen meg på moltekrem så er jeg på slanker’n.