Som ungkar – av valg og ikke nødvendighet – så roser en seg av såkalt røvsmage. Dette er ikke helt sant. I likhet med at jeg er veldig nøye med hva jeg har inn i huset av damemennesker, så er jeg ganske nøye med hva jeg har i meg. Etter å ha grundig matforgifta meg sjøl for mange år siden. Når jeg fant ut at en ikke skjærer brød og kliner på smør med den samme Leatherman en noen uker før har flådd elg med. Bakterier dør relativt raskt, men de etterlater seg en relativt stor slekt – sånn omtrent en zillion. Skepsisen til damemennesker ble erfart på litt annen måte, men gjorde like vondt…

Jeg kan også være en smule slurvete med støvtørken, men oppvasken er jeg nøye med – når jeg endelig tar den fordi det er nesten tomt for reine gafler. (Hvorfor i huleste har jeg egentlig dekketøy til et gjennomsnittlig gallamiddag???) Men noen har det nok verre enn meg. Jeg glemmer aldri en scene fra en film om seriemorderen Ed Gein. Han bodde aleine på en gård uttafor folkeskikken. Der han bedrev sin sunne hobby med å lage lamper av beingrinda til kvinner han tok med hjem, samt lampeskjermer av huden deres. (Både Norman Bates i Psycho og Buffalo Bill i Nattsvermeren er bygd på Gein)
Vel, Gein hadde fått med seg ei dame hjem og de kommer inn på kjøkkenet – som flyter av…vel, det meste egentlig. Dama skvetter til da hun ser ei musefelle på bordet – med ei mus i. Gein bare humrer godmodig: – Neimen ikke vær redd! Den lille karen der er da ikke farlig… (Det viste seg at han hadde rett. Musekadaver ved siden av sukkerskåla var det minste problemet hun hadde)

Det er litt mer orden på Svaberget – jeg har i det minste musefellene inne i kjøkkenbenken under den årlige invasjonen om høsten. (Som jeg unngikk i fjor da jeg endelig fant hvor de kom inn hen. Og med rått glis og stor fryd skrudde fast ei blikkplate og så for meg Mikkes skuffede utrykk når han slo snuta i den!)

Så var det moralen da – jeg hadde planlagt middagen i dag med kyllingfilet i het omfavnelse av et par baconskiver. Så jeg fyrer steikepanne og setter kniven – ikke Leatherman – i pakningen med kjukkling. Og kjenner en merksnodig dunst. Jeg dobbeltsjekker datoen – godt ut i neste uke – og det var bortimot ubrutt kjølerekke fra SPAR i Bagn til mitt over 40 år gamle Evalet Aanonsen (Det Skapet er verdt en egen fortelling en dag – men jeg er redd for å jinxe det hvis jeg skryter for høyt)
Jeg studerer fenomenet nærmere med nesa ned i filetene og brekker meg nesten. Her må det ha vært et dårlig parti de hadde fått inn, for det var oppbevart helt i tråd med alle skrevne og uskreven forskrifter. Så filetene havna ute på foringsplassen for diverse kråkefugler, men dette var så ille at om det ligger strødd med dau kråke der i morgen blir jeg ikke forundra. Kanskje jeg til og med får hevna meg på denne grevlingen som tok garasjegulvet mitt i fjor.

Derfor ble det bare bacon – og eggerøre – på meg, men det var absolutt helt greit. Så poenget og moralen er at en alltid – tross betryggende datostempling og behandling alltid stikker nesa si borti maten – det er faktisk noe en har noe med.