Jeg skal prøve å beskrive kveldens begivenheter kort. Det var det vanlige «jobben» jeg har på Julekvelden – dele ut pakker i G-bygda, frydskremme unger med dype amerikanske HOH HOH HOH! og slenge med leppa baka maska til de voksne. (Egentlig er det vel kanskje bare pakkene som er spesielle for Julekvelden…)
Jeg fyra Hans den Andre og rulla iført forstørret kulemage og ellers modernisert
Fjøsnissekostyme opp mot Bruit’n. I det jeg passerer brua så hører jeg et forferdelig leven og det begynner å blinke rundt øra på meg. Siden jeg ikke har skikkelig førerkort akkurat nå, men kun midlertidig kjøretillatelse, (lang historie fortalt før i uka) så skvatt jeg av både blålys og det som verre var – særlig når tillatelsen lå forsvarlig sammenbrettet i en fastlenket lommebok – i ei annen bukse hjemme på S-berget.

Men det var noe langt, langt verre enn Onkel Blå, for før jeg fikk summa meg dundrer det en raggete klov som fra en liten elg ned på panseret mitt og jeg står enda mer på bremsen. Levenet blir verre og i et fyrverkeri av stjerneskudd og dundrende klauver, så lander det en enorm slede full av blinkende lys samt lyn og torden rett foran bilen.
Jeg kjenner magen knyter seg av det jeg har visst måtte komme etter å ha fuska som julenisse i 20 år. En konfrontasjon med The Real Deal.
En høy blankpolert støvel strekker seg ut fra sleden og Julenissen Himself stiger ut. Nå har jeg ydmyka meg unna både anmeldelse for piratkjøring, godsnakka Skatt Øst til fornuft og har stort sett kommet unna med det meste, men NÅ sitter Rustens julebjeller godt i saksa.
Julenissen knipser en glødende sigarett ut i mørket over Åfeta og lener seg mot bilen. Stakkars Hans II gir etter da minst et kvart tonn rødkledd nisse legger tyngden på taket. Jeg svelger og sveiver nølende ned ruta. Turbodrøvelen med tilhørende sølvtunge med sjølslipende slitestål ligger nå som en blyklump i bunn av munnen min.

Julenissen tar utstudert rolig av seg et par RayBan solbriller og to isblå, små øyne inne i rimpyntet hvitt skjegg lyner ned mot meg.
– HOH HOH HOH! drønner det ned mot meg og Julenissen greier det kunststykket å få det til å høres hånlig sarkastisk ut.
– Eeeeh…altså, jeg….resten blir bare tørre klikk i strupen min.
– Åh ikkje ein gong prøv deg! Litt utenfor meg sjøl registrerer jeg med nesten hysterisk humor at Julenissen snakker nynorsk.

Det er da en telefon ringer. Og det er ikke min. Julenissen retter seg og peker med en fjellstø finger i hvit hanske på meg. Han trenger ikke engang si at jeg ikke skal røre meg. Noe som er helt unødvendig, siden jeg er paralysert av skrekk. Julenissen trykker på noe i øret under lua og det blinker diskret blått i en Bluetooth-dings.
– Ja, kva er det? Hvordan den samme stemmen kan spre juleglede, julefryd, julestemning og stort sett det meste med jul foran er meg et mysterium.
Julenissen lytter, før han slenger ut ei remse og rekke med ord, som garantert ikke står på lista over utrykk som øker engelbarns sjanser for mange pakker. Han avslutter med: – fåkkande, morpjuskade Grinchen!!!
Fremdeles uttafor meg sjøl må jeg beundre Julenissens nynorskisering av amerikansk bannskap.
Han bryter forbindelsen og vender oppmerksomheten mot meg igjen. Vanligvis er det en plage å vente på at noen blir ferdig i telefonen, men akkurat da kunne han gjerne prata til neste år for min del. Men igjen er blikket kaldt som en istapp på Nordpolen festa på meg.
– Det ser ut til at lukka for ein gongs skuld er bedre enn vetet for din del, Rust! Grinchen prøver endå ein gong å stjele Jula, så eg lyt leta deg gå, men ser eg deg ute i slikt ærende til neste år…
Jeg bare nikker stumt til trusselen som henger som frostrøyk i lufta.
Julenissen snur på hælen og med nytt lyn og torden i et regnvær av gnister tar Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen og Rudolf av igjen. Brølet av rå, utemmet julemagi greier ikke å overdøve – HOH HOH HOH! som ruller inn over Robølshaugen og Glenna.

Det er en spak, noe redusert blek nisse-erstatning som likevel lykkelig over å være like hel, sniker seg til å dele ut noen pakker like ovenfor Bruit’n, men med et takknemlig sukk stuer nissekostymet innerst i skapet hjemme på Svaberget. Nå fast bestemt på å ligge unna ting jeg ikke kan, men kun fuske litt i faget ut på vårsida som Påskehare. Han er ikke så skummel….tror jeg….