Nyheter

<< >>

TENK EN TANKE PÅ NYTT

Nå skal dere sette dere rolig ned, gjerne ha noe godt å drikke og tømme tankene helt. (Enkelte vil ha lettere for dette enn andre – det er helt normalt) Det er en del ting i den vestlige kulturen (slik det er i alle kulturer) som vi bare er lært opp til å mene. For

EID MUBARAK – NEI TAKK!

..eller egentlig bryr jeg meg ikke, men ville ha en fengende overskrift! Avslutningen av den islamske fasten kalles ID eller EID – og mainstream media viser sin politiske korrekthet med å ha ukritiske innslag om dette – og det også er greit (iallefall forventa) Hva er det da som ikke er greit? Jo, SV, Rødt

TANGEN VS RUST

Det første Nicolai Tangen gjorde som representant for sparegrisen vår var å gå ut med at arveavgiften burde være på 100%. Det var nok til at jeg mistenkte ham for å være politisk dum. Tankegangen blir helt feil når du skal forvalte Norges felles økonomiske arv – og så avskriver du prinsippet MED arv! For

ROCKESOKK OG NEGLEFIL!

Jeg veit jeg nå blir uglesett og skydd, men siden vi ser ut til å bli anbefalt å holde avstand ei stund til så tar jeg sjansen. I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom. Ingen får meg til å – med vilje – tre på meg ulike sokker. (Man har da både

Spor av søppel

Selv om dette skal handle om søppel, så skal ikke være en formanende artikkel med den moralske pekefingeren høyt i sky. Langt i fra, det er mer med nesa i veigrøfta kan en si. At det blir kastet søppel i naturen har det blitt sagt og skrevet mye om så det lar vi ligge nå.

TENK EN TANKE PÅ NYTT

Nå skal dere sette dere rolig ned, gjerne ha noe godt å drikke og tømme tankene helt. (Enkelte vil ha lettere for dette enn andre – det er helt normalt) Det er en del ting i den vestlige kulturen (slik det er i alle kulturer) som vi bare er lært opp til å mene. For det meste er dette fornuftig. Vi spiser ikke vår egne art, vi formerer oss ikke med nærme slektninger og vi vasker oss på henda (Det siste er tydeligvis ganske nytt for mange)

En annen ting vi reagerer nærmest instinktivt på er polygami – flerkoneri. Noe jeg synes er litt rart. Flere av de såkalt alternative mediene har slått stort opp at Guri Melby – kunnskaps-ministeren – på et spørsmål fra FrP i Stortingets spørretime ikke hverken avfeide eller kritiserte den islamske tenketanken Minotenk sitt utspill om at flerkoneri burde tolereres.

Men det mest oppsiktsvekkende var at Melby klargjorde at flerkoneri forårsaket at et sivilt rettslig inngått ekteskap og et religiøst fundamentert ekteskap med en annen ikke var ulovlig i Norge!

Jeg liker Guri – jeg liker ikke Minotenk, eller lederen Linda Noor – som kom med oppfordringen om toleranse, men dette handler ikke om hva og hvem jeg liker – eller hva andre liker – her teller fakta.

Og det er her jeg vil vi skal tenke på nytt. Så nå – ta en slurk av det gode drikket og forsøk å henge med. De fleste aksepterer at en gjennom Livet har flere faste og forhold. Men helst et av gangen. Som vi har sett så avviser de fleste den islamske tradisjonen med flerkoneri. Ofte sterkest reaksjoner fra de ute på høyresida med humanistisk-kristent verdigrunnlag (der jeg er sjøl)

Men nå skal jeg fortelle dere noe rart. Mange av dere – og særlig de i kristne kretser – veit at patriarkene i Det Gamle Testamentet praktiserte flerkoneri så det holdt. Det ikke fullt så mange veit – både i og utenfor diverse kretser – er at Det Nye Testamentet – som trekker opp nye Regler for Menneskeheten (og som Vestens verdigrunnlag er bygget på) IKKE hverken forbyr, avskaffer eller taler mot flerkoneri! Det eneste som står er at en prest bør holde seg til en kone. For oss andre – fritt fram for å gifte oss med flere!

Monogamiet er altså en kulturell greie – og ikke en religiøst basert skikk. Jeg vil ikke oppløse kjernefamilien eller anbefale noe, men jeg er villig til å tenke tanken om polygami har noe for seg – for den må selvfølgelig omfatte både flerkoneri og flermanneri!

Det skaper helt klart nye utfordringer – eller rettere sagt re-aktiverer gamle utfordringer siden dette har vært praktisert før i tiden. Men gir det også muligheter? Halvparten av alle inngåtte ekteskap oppløses. Årsakene er mange – noen gyldige – noen mer…. la oss si fordi folk ikke gidder mer. En går lei, en vil ha noe nytt – forandring fryder visstnok, men kan det tenkes at variasjon av deltakere innenfor det samme ekteskapet vil motvirke dette? Prøv å svelge unna motviljen og tenk tanken på nytt. Jeg har ikke konkludert, men det meste har godt av å bli re-tenkt.

EID MUBARAK – NEI TAKK!

..eller egentlig bryr jeg meg ikke, men ville ha en fengende overskrift!

Avslutningen av den islamske fasten kalles ID eller EID – og mainstream media viser sin politiske korrekthet med å ha ukritiske innslag om dette – og det også er greit (iallefall forventa)

Hva er det da som ikke er greit? Jo, SV, Rødt og kritthvite Palestinaskjerf-behengte kvinnfolk er ikke greit! For her viser de sin ekstreme dobbeltmoral og feighet.
Det har seg nemlig slik at når Norge feirer Jul så skrikes det opp om at feiringen må være livssyns-nøytral. Vi bør erstatte Julen med feiring av vinter, solsnu og annet ikke-religiøst.

Og dette får islam skylda for å stå bak – og det er feil. For de som står bak er altså SV, Rødt og lignende rask, ræl og kritthvite Palestinaskjerf-behengte kvinnfolk – både med og uten testikler.

De aller fleste muslimer kunne ikke brydd seg mindre om hvordan vi feirer Jul – akkurat som jeg ikke kunne brydd meg mindre om eid og id (utenom for å få en overskrift)

Men hvorfor er det så stille fra disse jule-bekjemperne nå?Hvorfor står ikke de fram å vil gjøre den islamske høytiden om til en tros-nøytral vårfest! Eller et ikke-religiøst forsommer-måltid! Hvorfor sier ikke de EID MUBARAK – NEI TAKK!?

TANGEN VS RUST

Det første Nicolai Tangen gjorde som representant for sparegrisen vår var å gå ut med at arveavgiften burde være på 100%. Det var nok til at jeg mistenkte ham for å være politisk dum. Tankegangen blir helt feil når du skal forvalte Norges felles økonomiske arv – og så avskriver du prinsippet MED arv! For det er det han sier – arv er en uting.

Vel, han prøvde å flikke på uttalelsen sin etterpå – fordi den gjaldt hans arvinger. Like fullt står meningene hans klart til offentlig beskuelse – en kar som skal forvalte vår arv er i mot arv.Blir egentlig litt som å ansette meg med dokumenterte tallvansker som revisor for Oljefondet. Så ut i fra praksis med ansettelsen av Tangen forventer jeg nå en telefon fra styret i fondet.

Bittelitt mer seriøst så tok jeg selvfølgelig en runde på nett om fyren – og det var interessant. Så jeg sa det på en dertil egnet fora allerede i mars – at dette kom til å bli skandale! Tangen har nemlig en lang historie for å prøve å være ….la oss si lur.Og det er ingen tvil om at han er grisesmart, men han mangler muligens både sosiale og politiske antenner – samt at mottakerforholdene for etiske vurderinger kanskje heller ikke er på topp.

I tillegg virker han litt furten – for nå følte han seg mistenkeliggjort etter alt som har kommet fram. Ja, det er skikkelig slemt gjort at pressa skriver om ting som har allmenn – og økonomisk – interesse for hele Det Norske Folk. Fy for skam!

Men er det så farlig da – siden det han skal gjøre er å tjene penger for oss – og pengeproduksjon får han til. Njai! Problemet blir at han samtidig blir en maktfaktor. En som politikere og andre bestemmere låner øret til – og hvem veit da hva slags radikale merkverdigheter han kan få charmert igjennom.

ROCKESOKK OG NEGLEFIL!

Jeg veit jeg nå blir uglesett og skydd, men siden vi ser ut til å bli anbefalt å holde avstand ei stund til så tar jeg sjansen.

I dag er det den internasjonale dagen for Downs syndrom. Ingen får meg til å – med vilje – tre på meg ulike sokker. (Man har da både æresfølelse og en smule OCD) Men konseptet – Rockesokk – for å fokusere på at 47 kromosomer utløser like mye menneskeverd som 46 er jeg helt med på. Det er en skam at en faktisk trenger en slik dag!

Og da er det en ting som må påpekes – nemlig det ekstreme hykleriet rundt dette! Mange av de samme som med en riktig go’følelse i mellomgulvet stolt poster bilder av sine rockesokkede bein – kjemper OGSÅ med nebb, klør og neglefil for retten til å drepe ufødte unger. Uansett om de har 47 eller 46 kromosomer. Det er «grunn» god nok at det passer litt dårlig med en unge akkurat nå!

Men det er nå slik loven er – noe jeg respekterer, men ikke tving meg til å like det eller mene det er riktig. Så skal heller ikke jeg tvinge dere til å få unger dere ikke vil ha. Men la meg slippe å se på hykleriet deres. Dropp sokkene! Men når dere klarer å kle på dere et par sokker – om enn ulike – så klarer dere også å ta på «regnfrakk» på dere sjøl eller partneren.

Øystein Råtes lover – § 11

«Sannheten trues når den dumme sier noe sant
– og den kloke er redd for å være enig»

Spor av søppel

Selv om dette skal handle om søppel, så skal ikke være en formanende artikkel med den moralske pekefingeren høyt i sky. Langt i fra, det er mer med nesa i veigrøfta kan en si. At det blir kastet søppel i naturen har det blitt sagt og skrevet mye om så det lar vi ligge nå. Jeg bare konstaterer at det har skjedd og at det ikke skulle skje. Nok om det nå  siden jeg nå har brukt fire  fem setninger på å bedyre at jeg ikke skulle mase om å bruke søppelkassene, mener jeg…


Vel, hva var det så jeg skulle skrive om ? Jo det hadde seg slik at jeg som medlem av et av Etnedals mange lag og foreninger i flere år har vært med å plukke søppel til inntekt for klubbkassa. Dette er en fin ordning fra Mesta as (Tidl. Vegvesenet) som lar lag og organisasjoner rydde langs veien før nasjonaldagen til en anstendig pris. Men heller ikke det skal jeg mase mer om nå. Jeg skal heller forsøke å komme meg inn på dette sporet av søppel igjen. Jeg og laget mitt av søppelplukkere hadde fått tildelt en strekning langs en av hovedveiene til Etnedal. Det var flott vær og livet var egentlig ganske greit.(Vi hadde ikke gått så langt at korsryggen hadde begynt å verke ennå, skjønner dere)

Mens vi gikk der med øya i grøfta så begynte faktisk søppelet å fascinere meg. Eller rettere sagt  historiene bak avfallet. Det slo meg at det var utrolig mye søppelet kunne fortelle. Det er ikke uten grunn at søppelkassene er noe av det første politiet endevender i etterforskningen av en forbrytelse. Søppelet sladrer. Det var ikke det at sjokoladepapir, kaffekrus og sigarettpakker var så interessant. Ikke historiene bak heller  det er ingen nyhet at folk mumser godteri, drikker kaffe og røyker.

Men de gjør også mye annet som virkelig kan sette fantasien i sving. Det første som slo meg var hvordan i all verden har dette havnet her? La oss ta f. eks et knust lysrør. Hvordan havner det i en veikant i Valdres? Sitter noen i bilen og plutselig finner et lysrør i bilen ? Oj! Var det der det var! Den virker ikke. Greit (ned med bilruta) Den hiver vi! Låter det lite sannsynlig? Ja! helt klart! Men jeg har ingen bedre forklaring.

Så har vi da dette broderiet jeg fant. Et ikke særlig innviklet korstingsbroderi  med ramme og det hele. Det kunne være et resultat av følgende situasjon: Et barnebarn  som har slitt seg gjennom formingstimene for å lage gave til Besta og Besten. Jeg ser det for meg. Besteforeldrene tar i mot det og med utsøkt falskhet takker det for gaven. Neeei, sååå fint! Har du laget det selv?

På veien hjem så ”mister” de den håpefulles kunstverk. Her er det spor av en liten familietragedie, for neste gang poden er på besøk så lurer han så klart på hvor de har hengt opp bildet hans.

Hm… jeg lot broderi og ramme forsvinne ned i sekken. Fortsettelsen ble for pinlig.

Neste funn var en “Vekk i morgen” eske. Det var et langt enklere hverdagsdrama. Her var forkjølelsen på veg, og i et siste desperat forsøk så hadde en stakkar knasket i seg innholdet i esken. En kilometer seinere fant jeg flaska med nesedråper. Kanskje kuren ikke hadde virket?

Uansett  et lite spor av andre mennesker sitt liv. Folk som jeg kan hende aldri har møtt eller vil møte.

Igjen fant jeg inspirasjon til et familiedrama. Et kontaktmagasin av den mer, skal vi si, fargerike sorten. Her hadde kanskje et par på biltur gjennom Valdres røket opp i en krangel.  Hun hadde funnet magasinet som Han hadde gjemt i bilen og moroa var i gang. I raseri sveiver Hun energisk ned ruta og kaster bladet ut. DER! Forsvinner griseriet ditt! Jeg flytter hjem til mor!

Vel, jeg også fikk mye moro med bladet.

Jeg la det godt synlig i hattehylla på bilen til en kamerat av meg.

En har ikke annen moro enn den en lager på andres bekostning…

Omsider var strekningen vår rein som elva skulle ha gått der og vi kunne ta kvelden.

Til slutt gjenstår det bare å takke han stakkaren som hadde mista hundringsen sin. Isen ryddelaget kjøpte for pengene, smakte fortreffelig. Takk skal du ha. *

(*Første gang publisert i Etnedal Guide)

OM HAT OG EKSPERIMENTER

Det er sikkert flere enn meg som rister på hodet over såkalte verdensledere som åpenlyst skryter av å ha drept påståtte motstandere. (Nei, dette gjelder ikke bare Trump – Obama gjorde det samme)

Dette er så usannsynlig fjernt fra hvordan vi driver politikk og diskusjoner. Og i den sammenhengen er det riktig å tone ned påstandene om hardheten i vår egen debatt – hvor en blir beskyldt for hat, rasisme og trakassering bare en blir litt sarkastisk i de ironiske vendingene.

Det er nemlig viktig at vi hører på vår egen kulturelt baserte siviliserte europeiske fornuft fundamentert i kristen-humanistisk tenkning. For jeg er ikke så redd for bestemødre med litt manglende forståelse for sitt digitale publikum, eller nett-troll med ertelyst. Disse kan vi takle – og hvis de blir for tøffe så gi meg et pip 🙂

Det jeg er skeptisk til er nå myndighets-personer eller de som er opinionsdannere skal fortelle oss hva vi skal mene og gjøre – og det strider mot den før nevnte godt fundamenterte fornuften.

Skepsisen min er også solid fundamentert i forskning. Det beryktede Milgram-eksperimentet
er grundig bevist. Det viser at hvis en person med autoritet ber en gjennomsnittlig person om å skade en annen – så vil opptil 65% adlyde. Selv om det strider mot deres moral og overbevisning.

Dette viser hvor fort vi degenererer siviliserte holdninger hvis vi blindt følger ordre. Og det er slik degenerering av – og mangel på sivilisasjon – som gjør at Trump, Obama og han nå avdøde Midtøstens «Darth Vader» kan holde på slik de gjør – fordi folk adlyder.

Om å skøy

Det har gjort en del forsøk på å definere hva som er typisk for Etnedal. Noen gode forslag har kommet fram. Flott natur, Lundebrua, dugnadsånd og andre ting. Men slik jeg ser det så er det ikke dette noe som er helt unikt. Mot Prekestolen, den nye Svinesundbrua og Frelsesarmen blir liksom det vi har å bidra med i minste laget.

Men jeg har filosofert litt over noe som kanskje er litt mer særegent og spesielt ved denne lille ”avkroken” vår. Det er måten etnedøler omgås med hverandre. Det er et fenomen som kalles å ”skøy” noen. For de som ikke er helt inneforstått med hva dette er skal jeg kort forklare. Det er rett og slett å ha det litt moro på andres bekostning da helst ansikt til ansikt. Dette er noe som mange har som sport. En kompis av meg har nesten gjort det til en kunstart å nådeløst omtale andres fadeser med et bredt flir.

Mest underholdende blir det for alle hvis to som er jamngode i øvelsen møtes.
Så kan en selvfølgelig spørre er dette noe positivt? Skal det være et særtrekk som vi kan dra fram ved festlige høve, så bør det være noe fordelaktig.
Klart det kan være ubehagelig om du har dratt av veien med bil, og uskadd med noe slukøra, kommer luskende inn på butikken. og der står jo så klart en av dalens skøyere og holder på med sitt ukentlige stand up komiker show..
– Jasså, jeg hører du har lagt inn anbud på snøbrøyting. Du skulle visst bruke bilen din som plog, ja, jeg så du hadde testa det borti her. Dette blir svært ser du
Dette blir møtt med tilfredse latterkuler fra publikum.
Det samme publikummet vil, inklusiv skøyeren, selvfølgelig senere spørre om det gikk bra med bilen og interessert høre på at du forteller om hendelsen. Det er ikke så langt fra å bry seg med til å bry seg om her i Etnedal.

Det er heller ikke noe nytt fenomen. Prater en med eldre folk i dalen så ble det sagt og ikke minst gjort mye rart før også. Folk kunne risikere å komme hjem til gården i stupmørke på ski, og oppleve at noen hadde laga til alle tiders spretthopp midt i løypa. Enkelte ble narra til å tro at naboen fora grisen sin med smør. En annen kar hadde fått flotte finsko, som desverre var litt for store, noe en kamerat fiksa med å hogga av skotuppene med øks. Det virker som om humoren var litt mer fysisk før i tiden.

For å prøve å dra en konklusjon på dette så vil jeg vel si at dette er en tradisjon som vi bør ta vare på. Kanskje vi skulle vidreutvikle det å dra det mer inn i for eksempel loklapolitikken. Her blir det stadig etterlys mer liv og engasjement.
Det kunne jo være en ide å arrangere en duell mellom ordførerkandidatene den som var flinkest til å skøy de andre ble ordfører.
Det er jo sånn det fungerer på riksplan kan en få følelsen av.

Nå er det sikkert noen som synes jeg har beveget meg langt ut på viddene, havna bak mål og forsvunnet ut i skodda.
Ja, mulig det, men det er jo ikke sikkert jeg mener alt jeg sier. Kanskje du akkurat er blitt….skøyd?*

(*Resirkulert fra Etnedal Guide 2005)

Mange bekker små…

Nedenfor der jeg bor renner Åfeta –  en del av den verna vannstrengen i Etnedal.
Det hender jeg har besøk av slektninger som er vant til litt ”større forhold”, så de sier at:
Vi tar en tur ned til bekken
Bekk? Svarer jeg,  hvilken bekk?
Slektningene ser rart på meg – og jeg skuler tilbake.
Så går det opp et lys for enkelte.
Unnskyld, vi mente – vi går ned til ELVA!

afeta

Jeg nikker fornøyd og sier at det er helt i orden. Åfeta er nemlig ingen bekk! Bekker har egne navn med ”bekk” i navnet. Rislebekken, Storbekken og den slags.

Det meste kommer som kjent an på øyet som ser, men også på hvordan man velger å se på det. En kan si at Etnedal er den minste kommunen i Valdres, eller en kan si at de andre kommunene er for store.

Noen vil kanskje si at i Etnedal er det ingen ting å finne på. Alternativet er at i Etnedal kan du finne plass og tid til å finne på noe.

Likevel så har vi ikke den kjempeattraksjonen som et badeland, Colosseum Kino eller aktivitetspark basert på tegneseriefigurer.

Eller kanskje det er slik at du blir like våt på Bruit´n, Sandvik og Hellefossen som du blir i Bø Telemark. Filmen har nøyaktig samme innhold i Oslo som i Etnedal – og når det gjelder tegneserier – hvor mange kommuner i Norge har sin egen tegneserieforfatter med minnesmerke i sentrum?

Nettopp dette med Sentrum er litt moro. Jeg må innrømme at jeg har fleipa litt etter at skiltene med ”SENTRUM” kom opp på Bruflat.  Hva blir det neste? Bruflat Syd og Nord?

Men når du kommer ned Venstrevegen en vinterkveld og du ser ut over lysene i sentrum, vel –  det er ikke noe hav av lys, men det er en pen liten innsjø.

Dersom en ser alle disse små bekkene av severdigheter, opplevelser, tilbud og tiltak under ett, så blir det i sum absolutt ingen bekk, men en regelrett flod av muligheter.

Det er slik kommunen nok har tenkt med slagordet sitt ”Minst og best”
Til og med slektningene mine fikk et annet syn på elva Åfeta når de måtte slepe seg opp igjen, dyvåte til skinnet, etter å ha oppdaga at Saghølen – den er djup!

(Resirkulert fra Etnedal Guide 2007)

DEN NYE SHERIFFEN

Det var en bonde som satte det hele i gang, eller det er i alle fall en greit sted å starte med Grindhaugbonden. Han ringte lensmannskontoret en dag seint mai 1995 og var fly forbannet. Det var ikke så sjelden at han var det. Lokale skøyere hadde forlengts forandret Grindhaug til Grinhaug. Lars Grindhaug, kun kalt Grinhaugin, hadde en klage.

Det var denne klagen som hadde sendt lensmann Borger Ulvestølen ut på oppdrag. Det var noen som hadde skremt kalvene til Grinhaugin. Nærmere bestemt en motorsyklist, eller ein tå dessa helskotast, førdømmede bavianaten so bråka noko så innst inni purkeræven, som Grinhaugin så poetisk uttrykte det.

Han hadde også kommet med noen bastante påstander om den påstått høylydte primatens opprinnelse, og heller spesielle seksuelle legning. Den skulle innbefatte både flerkoneri og hønsefugler.

Borger prøvde et par ganger å komme til orde uten lykkes nevneverdig. Til slutt måtte han trekke pusten og blåse seg opp litt. Grinhaugen fikk beskjed om å ta det med ro – dette skulle det bli orden på. Visste han hvem som hadde kjørt forbi? Ellers så måtte han også forstå at dette ble vanskelig.

Det fikk ikke forventet reaksjon fra Grinhaugin, neida, han hadde absolutt ingen aning om kem denna jæklade hubbur´n va før ein, men han visste ko han va hen!

Den forurettede bondemann hadde nemlig fra et utsiktspunkt ovenfor garden sin sett av synderen forsvant nedover mot bygda, så hadde han parkert ved Samvirkelaget og nå satt han på krakken utenfor og planla neste ordensforstyrrelse. Hele tildragelsen var observert i kikkerten av Grinhaugen sjøl.

Derfor var det Borger hadde raskt avslutta samtalen, det vil si lagt på røret og tatt en av Fagervikas to uniformerte biler ned i sentrum.

Jo da, der på det lille parkanlegget ved siden av COOP Mega – Fagervika satt en skinnkledd motorsyklist. En diger Harley Davidson med svart lakk og massive kromdeler sto ved siden av ham.

Borger lot patruljebilen gli inn på parkeringsplassen ved Samvirkelaget og ble sittende å studere fyren og kjøretøyet. Det var ingen ting som hastet lengre. Nå var det bare å la fyren svette.

Sola sto høyt på himmelen i den gryende ettermiddagen og det gnistret nypolert og velholdt i lakk og krom. Bikeren, for det var ikke tvil om at det var en sånn en, så mer sliten ut. Skinnjakka hadde ikke noe merke fra Kålrabies MC, Hells Hemmat, eller noe annet tåpelig navn, men hadde sett bedre dager. Ei svart, utvasket dongeribukse var trukket over et par cowboystøvler. Bikeren hadde lagt fra seg hjelmen på bordet og satt tilbakelent halvt vendt bort fra lensmannen. Langt, uflidd hår i hestehale hang godt nedenfor kragen på skinnjakka og skjegg og solbriller var på plass. Det eneste som manglet var den siste detaljen med lommeboka forsvarlig sikret med kjetting i beltet.

Borger tok på seg uniformslua og gikk ut av bilen. Med godt over en meter og nitti med omtrent like deler bein, muskler og flesk hadde han et godt grunnlag for en legendarisk sjøltillit. En velfrisert bart med litt verdig grått i og en snauklippet isse for å dempe en gryende måne. Her var det ingen hentesveis eller annen forfengelighet under lua. De små, ikke alt for intelligente øynene skjulte han for øyeblikket bak et par røykfarga solbriller.

Han lot bildøra smelle unødig hardt igjen og lyden hadde ønsket virkning. Karen på benken snudde på hodet. Det som møtte ham var altså bortimot to meter med uniformert snut med steinansikt. Innvendig fryda steinansiktet seg noe ettertrykkelig, men det var det ingen som ikke kjente Borger som kunne ane. Likevel så bikeren ut til å ta det ganske så med ro. Han løftet på solbrillene og fortsatte å se skrått over skuldra, men ble rolig sittende tilbakelent med bordkanten som ryggstøtte.

Borger tok seg god tid, stoppet litt og så på sykkelen. Den var pokker så strøken – det skulle den ha. Men ikke at han lot seg merke med det. Omsider endte han opp like foran motorsyklisten, tok av seg solbrillene og bet ettertenksomt i den ene stanga. Bikeren fulgte ham med blikket og et irriterende halvsmil i den skjeggete munnvika. Borger hata ham allerede med et slett ikke ubehagelig følelse i mellomgulvet. Han konstaterte at fyren bare var en liten tass , snaut en åtti og nesten mager. Det eneste som kanskje ville uroet Borger om han ikke hadde hatt den altoverskyggende sjøltilliten sin, var at øynene på ”tassen” ikke eide snev av verken frykt eller skyld.

– Mår´n sjef. Og signe været, sa bikeren. Stemmen var humørfylt og hyggelig.

– God dag, svarte Borger med en dyp helt nøytral tone.
– Jeg må få se vognkort og førerkort.
Bikeren skar en grimase.
– Auda! Det blir litt vanskelig,- Ja vel, og hvorfor det? Borger vippet hodet lett bakover og la armene i kors for riktig å se ned på krypet.
Bikeren slo lett ut med hendene, men med albuene fremdeles nonchalant på bordkanten.
– Har reist i fra det, jeg kan bare beklage.
Det kokte fornøyd i den slett ikke ubetydelige brystkassa på Borger. Det eneste som ødela den sadistiske gleden ørlite grann var at bikeren slett ikke så ut til å ta det så enormt innover seg.
– Jeg må be deg bli med bort i bilen.
Igjen den velvillige bevegelsen.
– Kan da skjønne det. Bikeren reiset seg og strakte seg fornøyd. Motvillig måtte Borger medgi at det var noe mer senete enn direkte magert over fyren, noe nesten katteaktig. Borger gikk først bort til bilen og åpnet døra på passasjersiden. Bikeren satte seg inn og Borger gikk rundt bilen og satte seg i førersetet. Med vilje tok han seg god tid med å finne fram penn og blokk.
– Kan jeg få navn og personnummer?
Bikeren smilte.
– Tja, du først?
Denne bota kom til å svi! Det skulle bli en fryd og stappe den opp i den magre ræva på fyren og besegle handelen med å sparke ham ut fra dalen. Han skulle personlig eskortere ham ut!
Borger ville ikke ødelegge gleden med ikke å opptre pinelig korrekt.
– Førstebetjent Jan Borger Ulvestølen, jeg er lensmann her i bygda. Kan jeg nå får Deres navn og personnummer. Det fantes ikke fnugg av spørsmålstegn i slutten av setningen.

Bikeren strakte fram hånda og rent instinktivt tok Borger den og angra akkurat for sent til å kunne trekke seg. Jo da, det var senete og sterk tassen var. Nok en gang måtte han gi et poeng. Den i utgangspunktet fornøyelige trakasseringen av veifarende fant begynte å bli mindre og mindre morsom for hvert poeng bikeren tok.
– Roger Lauritzson Westberg 040360 47900, det er ”Lauritzson” med ”z” og ”s”, opplyste Roger.

Tilbake på kontoret var Borger fornøyd med seg sjøl. Eller egentlig var han ikke det, men livsløgnens lille troll satt som alltid på lensmannens skulder, med halen sin beroligende rundt halsen hans. Trollet hvisket i Borgers øre at alt var greit. Bikeren hadde fått en omgang og den kom til å sitte i som om noen hadde lappa skinnbuksa hans med et pinnsvinskinn med pigga inn.
Det ubestridelige faktum at biker Roger Laurizson Westberg hadde tatt ID – sjekken, bota og ikke minst reprimanden (utstudert korrekt utført) for manglende førerkort med knusende ro, var likevel irriterende. Borger og trollet inngikk et kompromiss. Det ville ikke bli noen morsom historie å skryte av, men til gjengjeld ville han glemme hele greia. Uansett – Roger ”Mister Kuul” Westberg kom aldri til å vifte med hestehalen sin i Fagerdalen mer, forsikret livsløgntrollet. Borger merka ikke noe til at trollet måtte bite seg sjøl hardt i halen for å ikke le høyt.

—-

Fagerdalen lensmannskontoret hadde utenom sjefen sjøl, Borger, fire stillinger. Våren 1995 var en av disse ubesatt. Eller det var vakanse i stillingen, som det så pent heter. En byråkratisk omskrivning av at de mangla en mann etter at Erlend Lyhus hadde skutt seg høsten før. De tre gjenværende sto en formiddag først i juni og studerte parkeringsplassen utenfor rådhuset i Fagerdalen. Den mest interesserte var Sigrid Sveen, kontorfullmektigen, (hun sto helt borte ved vinduet) men heller ikke kontorets veteran Einar Kolstad og juniormedlemmet av kontorets lille familie, Bjørn Skau Andersen, var heller ikke uberørt av det som foregikk ute på parkeringsplassen. De hadde visst det skulle skje i dag, men det var likevel spennende når det først hendte.

En mattsvart Chevrolet Blazer hadde svingt inn på plassen og stanset. Sigrid som ikke fikk unna verken bidragssaker eller utleggforretninger i sitt vanlige effektive tempo, hadde registrert bilen i øyekroken og for n´te gang gått helt bort til vinduet.

– Nå tror jeg han kommer!

Einar og Bjørn reiste seg opp og så ut. Føreren av Chevy´n hadde gått ut av bilen og var på tur mot inngangen. Han var ganske lang, mager figur. Kledd i svart t-skjorte og utvaska dongeribukser, som sikkert hadde vært svarte en gang de også.

Einar trakk på det. – Nei, dette kan da ikke vara han…

Einar var ikke den typen politi som hadde spesialisert seg på å bedømme folk ut i fra utseende, men helt bortreist var han ikke, og fyren som kom i kjapp, men avslappet gange mot inngangen på rådhuset så absolutt ikke ut som den de venta på.

Einar hadde alt bomma to ganger på ukjente biler og folk Sigrid hadde varslet om, men denne gangen var han faktisk sikker på at han ikke nok feil ved å si at det i alle fall ikke var denne karen. Sigrid hadde etter et kort, men oppmerksomt studie avskrevet alle de andre – og altså hatt rett. Bjørn hadde ikke deltatt i gjettekonkurransen. Han greide seg – som vanlig – med å se fra den ene til den andre og prøve å få med seg det meste som foregikk.

– Jeg tror det var han, sa Sigrid og satte seg igjen med et overbevist nikk og et blikk på Einar. Han ristet sakte på hodet og gikk for å fylle opp kaffekoppen.

Bjørn gikk seg en tur for å fortsette å rydde på et lager de hadde i kjelleren. Orden, system og organisering var han faktisk ganske god på, men noen stor etterforsker ville han aldri bli. Men før han kom så langt måtte han vente på heisen og da den endelig kom og slapp ut passasjeren, tok Bjørn bare en runde rundt i korridoren. Han som kom ut av heisen var nemlig fyren de hadde sett på parkeringsplassen, og han hadde kursen strake veien mot lensmannskontoret. Bjørn så han gikk inn da han kikket rundt hjørnet igjen. Han måtte gi Einar rett i et han slett ikke så ut som forventet. En ting var den uformelle, ungdommelige klesdrakta på en som nærma seg førti, men det halvlange mørkblonde håret i hestehale, capsen med ”Harley Davidson” på og kjettingen som trygt ankra lommeboka i baklomma, passet ikke inn med forventningene Bjørn hadde. Selv om disse mer var Einars og Sigrids enn hans egne. Det siste Bjørn så før døra lukket seg bak nykomlingen var et par slitte hæler på cowboystøvlene.

Han fulgte etter og kom akkurat tidsnok til dramaet.

Borger Ulvestølen hadde en dårlig dag. Det var ikke ofte, men det hendte. Han kompenserte med noen telefoner hit og dit med saker og ting han hadde spart til en dårlig dag. To hytteeiere i krangel og en politiadvokat på Gjøvik la i løpet av den neste timen på telefonrøret helt overbevist om at de hadde brannsår i øra.

Borger nærmest knurra etter han la på med politiadvokaten – og det var da det banket på døra.
– Kom inn! Det smalt som fra et gevær.

Mannen som adlød ordre – en av de få skulle det seinere vise seg – var Roger Lauritzson Westberg. Nybarbert, nydusja og velopplagt entret han Ulvestølens kontor.
– Hva i helvete er du vil her nå igjen? Borger reiste seg sakte opp. Riktignok så bikeren noe mer folkelig ut, men det irriterende smilet og morskapen i øynene var der ennå.

Roger stoppet foran skrivebordet, men sa ikke noe. Borger glodde på ham. Roger vek ikke en tomme, men smilte fortsatt.
– Jeg tror ikke det er noe enkel måte å si dette på, sa han omsider og grep etter lommeboka. Borger skvatt et øyeblikk, men tok seg inn i det han så hva bikeren egentlig gjorde og at han ikke grep etter et våpen.

Med en tydeligvis innøvd bevegelse vippet bikeren opp lommeboka han ikke hadde hatt ved siste møte. ID kortet var noe Borger kjente igjen. Han hadde et slikt sjøl. POLITI sto det til overskrift – og ved siden av bildet av en nesten alvorlig Westberg sto det at han hadde politimyndighet i kongeriket Norge og var førstebetjent av rangering.

– God dag, sa han med et smil.
– Jeg begynner å jobbe her i dag. Jeg håper jeg kan bidra til å holde dalen fri for plagsom støy fra motorsyklister.

%d bloggere liker dette: